Norsk filmkritikk har vært mannsdominert, nesten i samme grad som norsk filmbransje forøvrig. Samtidig har det i hele perioden etter andre verdenskrig vært en eller flere kvinnelige filmkritikere som har gjort seg bemerket i dagspressen, særlig i hovedstadsavisene.
Da Norsk filmkritikerlag ble stiftet 21. mai 1946 var to kvinner tilstede på møtet, Aud Thagaard og Hilde Ruud. Thagaard ble valgt inn i styret, og ble litt senere lagets andre leder for perioden 1947-1957, og igjen i to omganger på 1960-tallet. En viktig sak for kritikerlaget og Thagaard i denne første perioden var å arbeide for at filmkritikerne skulle ha større distanse fra filmbransjen, for på den måten sikre habilitet og integritet, og gjennom det heve filmkritikkens nivå. I Norsk filmkritikerlags jubileumshefte fra 1996 beskriver kollegaen Elsa Brita Marcussen pioneren Thagaard som en kritiker med sterk integritet som særlig løftet fram den kunstnerisk gode filmen.
Thagaard skrev først og fremst for Oslo-avisen Morgenposten (1861-1971), en politisk uavhengig dagsavis som sto sterkt i perioden etter andre verdenskrig og ble lest av både arbeidere og kristne liberale. I artikkelen «Det begynte med frøken Andersen» i boka Sværta: Morgenposten – en gang Norges største avis (1999), som handler om kvinnelige kritikere i avisen, vies Thagaard et avsnitt. Hun startet her allerede i 1929 som avisens andre kvinnelige kritiker (to år etter den sentrale litteraturkritikeren Eugenia Kielland), og blir av artikkelforfatteren Astrid Sletbakk beskrevet som en person som gjorde seg bemerket både i kraft av sin penn og sin person, blant annet fordi hun var en «flott kvinne og en markant skikkelse på byen».
“Med sin høye, rake skikkelse og en sort hårlokk klistret som en signatur, var hun oppsiktsvekkende. Noen mener at det er henne Olaf Bull hadde i tankene da han skrev diktet Metope, og var hun ikke Metope så hadde i alle fall han og mange andre et godt øye til henne”.
Ting kan sies om at det er kritikerens utseende og ikke hennes gjerning som vies mest plass i en slik historieskrivning, men som en bestemt kvinne med meningers mot syntes hun nok godt i en mannsdominert bransje. Sletbakk gjengir også en kollegas uttalelse om at når hun kunne virke arrogant så var det fordi hun hadde grunn til å være det.
Med sin doble rolle som film og teaterkritiker i Morgenposten var Thagaard også særlig opptatt av skuespillerne, og bidro til å løfte fram talenter som Tom Tellefsen og Inger Marie Andersen. Symptomatisk for denne praksisen er hennes anmeldelse av Arne Skouens debutfilm Gategutter i 1949: «Overfor en så god film kan anmelderen få lyst til å ta med enda mange detaljer som kan belyse hvordan innhold og form smelter harmonisk sammen. Men det må også bli litt plass til omtalen av de flinke skuespillerne.»
Videre skriver hun at de unge debutanten var «forbausende flinke», og «aller best er Tom Tellefsen som Karsten, her merkes ikke instruksjonen». Samtidig beskriver kritikeren både filmens stemning, form og innhold og reflekterer over hvordan filmen plasserer seg i norsk filmkultur.
Thagaard var også viktig som formidler av filmkunst, blant annet som forsvarer av Ingmar Bergmans kontroversielle film Tystnaden i 1963 og gjennom sine filmkronikker i NRK (på 1940-, 1950- og 1960-tallet). I NRK snakket hun for eksempel entusiastisk om Fellini, Antonioni og Visconti i et og samme program. En av kronikkene ble omtalt i Verdens Gang. Her mente journalisten at foredraget «Hva kan vi lære av dansk film» var ypperlig framført av Thaagard, som belyste utfordringene i norsk film gjennom en sammenligning: «Danskene har sjelen, mens Hollywood har de pene skrottene. (Aud Thagaard brukte et annet ord!)».
Det er få kritikere som har fått en plass i litteraturhistorien. Om hun nå ikke var Metope var Thagaard i alle fall tilstede i Bjørg Viks roman Elsie Lund fra 1994, hvor hovedpersonen hører henne i radioen mens hun gjør huset i stand til lørdagskvelden: «Bortsett fra én hallodame med myk melodiøs stemme er det nesten bare menn som snakker i radioen. Men lørdag er det filmkronikk, da snakker Aud Thagaard med den mørke stemmen, hes og nedslitt, den er som et stort summende insekt. Elsi legger merke til hvilke filmer hun anbefaler.»
En kvinne til står ut som en nestor i norsk filmkritikk og filmformidling, både i kraft av å være pioner på flere områder og fordi hun var aktiv på så mange felt, nemlig Elsa Brita Marcussen (1919-2006). Filmkritikerrollen er derfor bare en av de sentrale filmkulturelle rollene hun hadde. Som filmkritiker var hun en svært tydelige stemme, opptatt av å løfte fram verdien(e) ved film. Hun hadde en sterk og glødende interesse for formidling, hvor forholdet mellom film og samfunn sto helt sentralt.
Undertegnede har også skrevet om henne i boken Mørkets øyne. Filmkritikk, vurdering og analyse (2002) hvor jeg beskrev jeg henne som litt bortglemt: «Marcussen har gitt viktige bidrag til norsk filmkritikk, som dessverre er borte eller lite tilgjengelig.» En kvinne som har fått så mange utmerkelser og et festskrift, og som er tema for en hovedoppgave (Herbjørg Hoholm Cliffords Film og samfunn: Elsa Brita Marcussen og norsk filmmiljø i 1950-årene) og har en sentral plass i en annen (Dag Grønnestads om Olav Dalgard, Sigurd Evensmo og Marcussen), kan jo ikke sies å være glemt. Men det er påfallende hvordan en rekke av de tingene hun sto for og fikk gjennomført lett blir litt usynlig, samtidig som det hun skrev framstår som både aktuelt og allmenngyldig.
Elsa Brita Marcussen var født inn i den svenske arbeiderbevegelsen i 1919 (som datter av Per Albin Hansson, svensk sosialdemokrat og statsminister i perioden 1932-1946), men hun levde sitt yrkesliv som filmentusiast, organisasjonsmenneske og filmjournalist hovedsakelig i Norge. Hun startet som journalistlærling i den sosialdemokratiske Morgon-Tidningen i Stockholm allerede som 15-åring og anmeldte film her fra 1936. Hun flyttet til Norge med sin norske mann etter krigen. Sønnen Tor Marcussen ble også journalist.
Kritikeren Marcussens relativt manglende synlighet i ettertid kan skyldes både at hun var aktiv på så mange flere felter og hvilke fora hun var kritiker i. Hun var radiokritiker med det månedlige programmet Filmrevyen i NRK i 1969-1973 og hun skrev i flere år for ukebladet Aktuell. Hun etablerte det femårige tidsskriftet Filmdebatt i 1951, og skrev senere tekster til det sentrale tidsskriftet Fant. Hun skrev tekster til hefter og rapporter og til flere bøker. Både På kino i kveld (1948) og det pedagogiske heftet Filmen og vi (1965) står seg som filmformidling med pedagogisk entusiasme i bunn.
Som kvinne var hun en foregangsskikkelse også som administrator. I dag forbindes Marcussens navn i særlig grad med arbeid for barnefilm og undervisning i skolen. Hun var sentral i Skolekinoutvalget 1973-1985 og styremedlem og president for Den internasjonale Barnefilmnemnda i flere år. Blant hennes utallige verv finner vi at hun var leder i Norsk filmkritikerlag i to perioder, 1963-1966 og 1986-1990, og at hun ledet juryen for Filmkritikerprisen i flere år. Hun var leder i Norsk filmsamfunn 1951-1961, Norsk barnefilmnemd 1960-1981, Skolekinoutvalget 1982-1985 og Landslaget for medieundervisning 1975-1981. Også internasjonale verv hadde hun, både som President i International Centre of Films for Children 1963-1971 og som visepresident i Prix Jeunesse i samme tidsperiode.
Hun var en aktiv foredragsholder og kursleder. Ikke minst var det nordiske samarbeidet viktig for henne, og hun hadde verv i Norsk-Svensk forening og Foreningen Norden. Det forteller noe om hennes allsidighet at da hun ble omtalt i heftet Hvem er hun blir også akvarellmaling, svensk-norsk samarbeid og gamle kulturer nevnt som hennes interesser.
Som en fellesnevner for den administrative virksomheten og kritikerarbeidet står et ønske om å formidle kunnskap og filmforståelse. Som formidler anså hun at filmkritikerens oppgaver også gjaldt prinsipielle spørsmål, og oppfordret til kommentarartikler om norsk filmproduksjon og kinopolitikk. Hun argumenterte også for at dypere kunnskap om det som skjedde i underholdningssektoren forøvrig måtte til for å forstå det som skjedde i kinosektoren. Film, kino og fjernsyn var bare elementer i velstandsøkningen som også omfatter høyere boligstandard, økning i bilparken, lengre ferier, større reisemuligheter, flere skoleår og utvidede studiemuligheter. Mopeder, motorsykler, transistorradioer, LP-plater og «de langhårede lydfenomener som kaller seg ‘The Beatles», var andre elementer i samtidsbildet, slik hun beskrev det på 1960-tallet.
Hennes første tekst på trykk i en norsk avis var i august 1946 hvor hun stilte spørsmålet: «Hvorfor er ikke filmen bedre!» Hun var likevel gjennom hele karrieren en sterk talskvinne for den norske filmen. I 1981 angrep hun redaksjonen av Filmavisa for å rakke ned på norsk film, og mente at tidsskriftet brukte Janteloven mot filmskapere som Anja Breien og Arnljot Berg: «’Kvelende velvilje’ kan muligens ha tatt noe av luften ut av en oppadstrevende norsk filmballong. Kniven på strupen skjærer definitivt av ethvert tilløp til pulserende liv.»
Engasjementet for den norske filmen er gjennomgående i det hun skriver. I boka Filmen og vi har hun et lite avsnitt om filmanmelderens dobbelte oppgave, hvor det heter: «Som oftest mener en filmanmelder at han har en dobbelt oppgave som veileder. Han skal vise publikum veien til filmene som innenfor sin filmtype (wild west, musikkfilm, lystspill, problemdrama o.l.) byr den beste underholdningen og den rikeste opplevelsen. Men han skal også, særlig overfor den film som blir laget i hans eget land, prøve å vise regissør, fotograf, skuespiller og andre om de som filmkunstnere er inne på rett vei eller på villspor. Kritikken skal stille høye krav, skape interesse for kvalitetsfilmene og anspore filmens folk til å yte sitt beste.»
Da hun i 1986 så tilbake på «Mine 60 år med filmen» i bransjetidsskriftet Film & Kino, fokuserte hun blant annet på viktigheten av å få østeuropeisk, asiatisk og afrikansk film opp på norske kinoer.
I jubileumsskriftet i anledning hennes 70-årsdag karakteriserer Trond Olav Svendsen kritikeren Elsa Brita Marcussen slik: «Som en rød tråd gjennom et kritikerverk som dekker halve filmhistorien finnes en halsstarrig og ubøyelig leting etter den «andre» filmen: Film som er vokst ut av et presserende personlig uttrykksbehov snarere enn industri, film som representerer virkelighet snarere enn forførende og flyktig drøm. I dette ligger et filmsyn og en kulturpolitisk holdning som handler om å formidle filmene som er annerledes eller usynlige i det store bildet. I denne sammenhengen blir hun både pedagog og ideolog.»
Hun har av flere blitt beskrevet som en kritiker som la mer vekt på verdi og ideologi enn på estetikk, og hun var også opptatt av dokumentarfilmen og at arbeiderbevegelsen og fagforeningene burde bidra til filmproduksjon i Norge.
Som kritiker tok Marcussen stilling. Verdiformidling inkluderes i formidleroppgaven. Denne delen av virket gjennomførte hun både med forstand og med nyanser. I På kino i kveld starter for eksempel med å vektlegge hvor viktig Hollywoodfilmen er for formidling av verdier og en kilde til påvirkning, enten der er mote, de svartes situasjon eller kjønn og sex. I denne boken er det nesten ikke en setning som ikke demonstrerer hennes eget ståsted og verdisyn.
I en drøfting av hvordan Hollywood forandrer og forringer sine litteraturforelegg skriver hun blant annet: «La oss straks slå fast at det ikke er filmens spesielle formkrav som har tvunget fram den forvandlingens lov som gjelder ved filmingen av bøker og skuespill. Vi må også være klar over at det er mange grader av det hokuspokus som blir drevet av filmselskapenes bestillingsskreddere på scenarioavdelingene. Det øker også selskapets prestisje at filmprodusenten kan putte inn i forteksten til filmen navn som (…) Ernest Hemingway, Somerset Maugham – selv om han også må føre opp det bridgepartiet som har ødelagt boka, men som kjenner spillereglene i Hollywood.»
Allerede i 1948 skrev hun om Ingmar Bergman som en mann det var verdt å merke seg: «Ingmar Bergman har et kunstnertemperament som det slår gnister av. Han er en ung mann med litt for stor selvsikkerhet etter en tidlig suksess… Selv om Ingmar Bergman ennå ikke har klart å gi oss et fullmodent filmverk, er en eksperimentator av hans type en livseliksir for den svenske filmen.»
Marcussen var også tidlig ute med å vektlegge spørsmålet om representasjon på lerretet, enten det gjaldt arbeidere eller kvinner, og skildrer denne tematikken med glødende formuleringer. I 1949 beskrev hun for eksempel kvinnerollene i Hollywood-filmen som følger: «Disse filmene har ett trekk til felles: det er ingen måte på den jernharde ukvinneligheten og effektiviteten i begynnelsen av filmen, og det er ingen grenser for den kurrende underkastelsen til slutt, når hun gir opp sin karriere for å ofre seg for Ham og hans yndlingsvafler.»
Både når det gjelder kvinnesaken, barnefilmen, og filmundervisningen har Marcussen satt varige spor. Når man leser artikler om Elsa Brita, enten de er skrevet i forbindelse med en pris, et arrangement eller et jubileum, er det visse ord som ofte dukker opp: Pioner, entusiast, myndig, uttrettelig. Som Per Haddals uttrykte det i en tale når hun som den første fikk Olav Dalgards kritikerpris, hadde hun nordisk rekord i filmkritikk gjennom et virke som til sist spente over 60 år. «Den som har fått anledning til å lese noen av de anmeldelser hun skrev i syttenårsalderen, vil se at grunntonen er den samme som idag: Klar sosial profil, særlig våkent øye for kvinners og barns utfoldelsesmuligheter samt dyp forståelse for at filmen har sine egne uttrykksformer og ikke utelukkende er meninger og budskap.»
Blant andre kritikere som har gjort seg bemerket i Oslopressen kan nevnes Bjørg Vindsetmo, Liv Jørgensen og Inger Bentzrud (alle i Dagbladet), Edel Bakkemoen i Aftenposten, Lisa Strindberg i NRK og Borghild Maaland i VG. I likhet med mange andre delte disse kritikerne tiden sin mellom film og andre uttrykk, særlig teater og litteratur. Lange karrierer hadde også Astrid Thon i Drammens Tidende, Astrid Kolbjørnsen i Bergens Tidende og Kristin Aalen i Stavanger Aftenblad. Aalen, Kolbjørnsen og Maaland har blitt utnevnt som æresmedlemmer i Norsk filmkritikerlag.
Også i dagens aviser finner vi flere markante kvinnelige kritikere, som Inger Merethe Hobbelstad i Dagbladet, Øyvor Dalan Vik i Dagens Næringsliv, Guri Kulås i Klassekampen og Britt Sørensen i Bergens Tidende. Det er typisk for et flertall av de kvinnelige kritikerne at de både er synlige i norsk offentlighet som anmeldere og debattanter og virker på vegne av kritikerstanden i kraft av verv. Også slik fører de arven etter Thagaard og Marcussen videre.
Sentrale kilder :
Clifford, Herbjørg Hoholm (1994) Film og samfunn:Elsa Brita Marcussen og norsk filmmiljø i 1950-årene, Hovedoppgave i filmvitenskap, NTNU.
Gjelsvik, Anne (2002): Mørkets øyne. Filmkritikk, vurdering og analyse, Universitetsforlaget
Marcussen, Elsa (1948): På kino i kveld, Falken forlag.
Marcussen, Elsa (1965): Filmen og vi, Fabritius.
Sletbakk, Astrid (199) ”Det begynte med frøken Andersen,” i Yngvar Holm, Sværta: boken om Morgenposten- en gang Norges største avis, Orion.