Få make-up-artister i den norske filmbransjen kan skilte med en så lang og variert karriere som Veslemøy Fosse Ree. Med arbeid på godt over 50 filmer både som sminkør, maskør og «special effects make-up artist», har hun også vært en ildsjel for å styrke kunnskapen rundt feltet i Norge. Med arbeid som strekker seg fra norske klassikere til Hollywood-produksjoner som Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2 (2011) er hun trolig den filmsminkøren i Norge med lengst fartstid.
Make-up artisten setter prikken over i’en på skuespillernes fremtoning. Enten det handler om å fremheve skjønnhet eller fremmane det uhyrlige. I en filmproduksjon er det ofte en hovedsminkør som har det overordnede ansvaret for sminkearbeidet med assisterende sminkører i staben. Av de godt over 50 filmene Veslemøy Fosse Ree har jobbet på har hun hatt hovedansvar for sminken på 45 av dem og er å regne som en autoritet innen bransjen. Hun har blitt kreditert som både sminkør, maskør og «special effects-make-up artist».
Arbeidstitlene kan ofte innebære mye av det samme håndverket, men de skilles av noen definisjoner. En sminkør legger sminke og setter opp hår på skuespillerne, mens en maskør gir rollefiguren et bestemt uttrykk ved hjelp av masker, hår og sminke. Arbeidet til en maskør er nærmere oppgavene til «special effects make-up», hvor det handler om å forandre ansiktet, eventuelt med en total forvandling som siktemål.
I den amerikanske filmhistorien finner man flere profilerte make-up artister, mange av dem kjente for sine ikoniske uhyrer. I stumfilmperioden ble Lon Chaney godt kjent som «mannen med tusen fjes» i stumfilmer som The Hunchback of Notre Dame (1923) og Phantom of the Opera (1925), der han både spilte hovedrollene og stod for make-up. Chaneys innsats ble fulgt opp av Jack Pierce som skapte ikoniske monstre med avanserte metoder i filmer som Frankenstein (1931) og The Wolf Man (1941). Dick Smith ble et kjent navn med sine overbevisende make-up-effekter i filmer som Little Big Man (1970), der Dustin Hoffman ble sminket til å bli 121 år gammel, eller The Exorcist (1973) der Smith forvandlet uskyldig utseende Linda Blair til en pike besatt av en demon.
I 1981 ble sminke og hårstyling en egen kategori ved Oscarprisene. Rick Baker er til nå mestvinnende med seks Oscarpriser, for filmer som An American Werewolf in London (1981), Ed Wood (1994) og How the Grinch Stole Christmas (2001).
Disse nøkkelpersonene er menn, og også i Norge har det vært flere menn innen dette feltet. Ingvald «Nurven» Bredangen tok spesialutdanning i filmsminke i England og jobbet på over 40 norske filmer 1957-1973. De dødes tjern (1958), Sult (1966) og Himmel & helvete (1969) er bare noen av filmene Bredangen pudret seg gjennom. Petter Borgli og Dag Alveberg eksperimenterte med special effects make-up på 1970- og 1980-tallet. Med dagens fremvekst av sjangerfilm har vi fått make-up-artister som Steinar Kaarstein med Død snø (2009) og Trolljegeren (2010), og Jim Udenberg med En ganske snill mann (2010) og Hodejegeren (2011). Begge har fått et godt fotfeste i filmbransjen.
Men ingen av dem kan skilte med en like lang filmkarriere innen make-up som Veslemøy Fosse Ree. Hun startet sin karriere og fikk sin utdannelse som make-up-artist ved Norsk Film på Jar i 1962 da hun var 17 år gammel. Hun er datter av skuespiller Dan Fosse, som var en minneverdig aktør med gummiansikt på scene, film og tv. Undertegnende husker han spesielt godt som overtroisk hovmester i Olsenbanden for full musikk (1976). I starten kunne det se ut som om hun skulle gå i farens fotspor. Hun gjorde en rolle i Øyvind Vennerøds To på topp (1965), en farse om popbransjen og den fiktive popstjernen Dickie Dons der Fosse Ree og Grethe Nilsen spilte unge ivrige fans og ledere av Dickie Dons fanklubb. Filmen ble ikke overbegeistret tatt imot av kritikerne, men publikum moret seg. Hun dukket også opp på scenen året etter med faren i lystspillet En maler og nok en maler av Dario Fo på Scene 7, teaterscenen til den populære jazzklubben Club 7. Bortsett fra små gjesteopptredener i Olsenbandenfilmene der hun ofte jobbet som sminkør, tok skuespillerkarrieren slutt etter To på topp (1965) og hun valgte å fokusere på virket som frilans sminkør og maskør.
Karrieren som make-up artist skjøt fart utover 1970-tallet. Hennes første krediterte arbeid er på Dager fra 1000 år (1970), en antologifilm i tre deler der hun stod for sminke på Espen Thorstensons impresjonistiske segment Hvis du bærer på en hjertesorg. Videre fikk hun jobbe som sminkør på Olsenbanden og Dynamitt-Harry går amok (1973), noe som skulle bli starten på et langt samarbeid med Team Film AS. Her ble hun en fast del av staben på hele syv Olsenbanden-filmer innbefattet Olsenbandens siste stikk (1998).
En av de mer kompliserte sminkejobbene hun gjorde i norsk film på 1970-tallet var i Kjære Maren (1975). Filmen er regissert av Jan Erik Düring og basert på Oskar Braatens roman Bak høkerens disk. Her sminket hun opp skuespiller Gisle Straume i rollen som den dødssyke og forfyllede Høkeren. En imponert journalist i Dagbladet rapporterte fra settet at Veslemøy Fosse Ree «må ha satset en hel stønadsordning av fettbobler på Straumes drastiske nese. Øynene gir inntrykk av å skimre av opphøyet fyll (muligens begynnende influensa), og hjemmegrodde skjegg-stubber, forsterket ved Veslemøys faglige iver. Hun har forlenget Straumes fjes med et uttrykk som en husker fra lesebokillustrasjonen av Wergeland på dødsleiet, og Lon Chaney i de første skrekkfilmene».
Til tross for Lon Chaney-assosiasjonene var filmene i Norge på 1970-tallet preget av folkekomedier og sosialrealisme. Etterspørselen etter sminkearbeid var deretter. Men utover på 1980-tallet ble det mer fokus på publikumsappell og en større bredde. Fosse Ree jobbet blant annet på Gianni Lepres kriminaldrama Øye for øye (1984). I Norges første vampyrkomedie Noe helt annet (1985), laget av komikertrioen Kirkvaag-Lystad-Mjøen, fikk hun jobbe med et vidt spekter av ulike sminker, hårfrisyrer og ikke minst muligheten til å lage Dracula ut av Trond Kirkvaag. Produksjonen var hektisk og hennes rolle som sminkør gjorde at hun alltid måtte være den første og siste på settet for å ta på og av sminken til skuespillerne.
Videre jobbet hun som maskør på tre filmer med Wam & Vennerød, blant annet den kontroversielle Hotel St. Pauli (1988). Dette var en mørk film spekket med sjokkeffekter der Fosse Ree brakte humør til settet i følge Aftenpostens rapport fra 1988: «I sminkerommet er ihvertfall humøret på topp. Der slapper skuespillerne av mens maskør Veslemøy Fosse Ree legger blå poser under øynene på Amanda Ooms og lar glyserindråper lage spor etter tårer.»
Parallelt med filmarbeidet jobber også Fosse Ree som sminkør og maskør innen teater og jobbet lenge fast ved Den Norske Opera.
På 1990-tallet jobbet hun som hovedsminkør på filmer som Ti kniver i hjertet (1994) og Insomnia (1997). Hun hadde sitt første samarbeid med Nils Gaup på actionfilmen Tashunga (1996) med verdensstjerner som James Caan og Christopher Lambert. I 1998 fikk hun et kunstnerstipend. Dette brukte hun til å dra til England og delta på et kurs holdt av Nick Dudman.
Dudman er en britisk effektmaker og maskør som er kjent for arbeid på filmer som Legend (1985), Indiana Jones and the Last Crusade (1988) og Alien 3 (1993). En av hans mest kjente verk er sminken til Jokeren i Tim Burtons Batman (1989) portrettert av Jack Nicholson.
Kurset inspirerte Fosse Ree og hun holdt kontakten med Dudman, som hun tre år senere inviterte til Norge for å skolere nordmenn i «make-up effects and creature design» i et firedagers kurs på Statens kunstakademi. Et av målene var å skolere den norske filmbransjen, som ikke var på nivå med de internasjonale aktørene på dette området. Plassene ble fylt opp av studenter fra Statens kunstakademi, mens oppmøtet fra den norske filmbransjen skuffet henne. Hele 250 invitasjoner ble sendt ut, men kun tre meldte interesse.
Til tross for skuffelsen skjedde det positive endringer i den norske filmbransjen ved årtusenskiftet. En ny filmpolitikk fra 2001 og økt publikumsoppslutning førte til mer sjangerfilm i Norge. I 2003 kan man også se en utvikling i Fosse Rees karriere da hun for første gang ble kreditert for «special effects make-up». Arbeidet hennes begynte å få trekk av amerikanske bransjekollegaer som Dick Smith og Rick Baker, med innslag av både makabre effekter, fantastiske elementer og avanserte masker. I filmer som Svidd Neger (2004), Naboer (2005) og Den brysomme mannen (2005) bidro hun til å utvide bildet av hva en forbinder med norsk film. De brutale sekvensene i Naboer fremprovoserte Statens filmtilsyn til å gi filmen landets strengeste aldersgrense, samtidig som den imponerte kritikerne.
I 2009 ble Fosse Ree invitert av Nick Dudman til England for å bidra på innspillingen av Harry Potter & the Deathly Hallows: Part 2 (2011). Produksjonen hadde en stor make-up-stab ledet av Nick Dudman. Her fikk Fosse Ree ansvar for spesialeffektsminken på én av 37 gnomer («goblins»). Alle gnomene ble spilt av kortvokste, som ble sminket opp med 80 centimeter høye støpte masker med parykk og linser. I tillegg til å feste masker og parykk sminket Fosse Ree opp detaljer som blodårer og hormonflekker. Jobben tok til sammen tre og en halv time hver dag, og er hittil den største produksjonen hun har jobbet på.
Bredden av film som produseres i Norge nå står i sterk kontrast til 1960-tallet da Veslemøy Fosse Ree startet sin karriere. Det lages både fantasy, skrekk og action, sjangre som ofte benytter seg av avanserte make-up effekter. I en norsk filmbransje med et stort behov for erfarne sminkører og maskører, er det verdt å ta et tilbakeblikk på Veslemøy Fosse Rees karriere. Og hun representerer en ressurs for kommende generasjoner i faget.