intervju (2009) fra 100 kvinner, Museumsforlaget 2015
Eva Seeberg er et skrivende menneske. Et titalls romaner og mange filmmanus – både norske og svenske – har hennes signatur.
– Jeg visste helt fra jeg var tre år gammel at jeg ville skrive. Og da innså jeg jo at det første som var helt nødvendig for å kunne skrive, det var å lære seg bokstavene. Det var på en tiden da myndighetene mente at barn helst ikke burde lære seg å lese før de begynte på skolen, og dermed ville ingen hjelpe meg med det. Jeg lærte meg selv å lese, ved hjelp av gateskiltene. Jeg spurte hva den gaten het som jeg gikk på, og sammenlignet med gateskiltene. Så en vakker dag hadde jeg lært meg å lese helt selv.
Hjemme var det ikke noe større utvalg av bøker, men Eva satt titt og ofte på gulvet med en bok eller annet lesestoff. Foreldrene trodde hun lekte at hun leste. En dag hadde hennes offisersfar besøk av en eldre kollega. Han spurte hva den lille jenta leste, og hun svarte da at det var om de innfødtes seksualvaner i Afrika. Foreldrene forstod at jenta faktisk skjønte det som sto i bøkene.
– Da var det ikke så veldig populært at jeg hadde lært meg å lese!
Eva begynte på Vestheim privatskole da hun var fem år. Hun tror foreldrene gjerne ville ha henne «plassert et sted» på formiddagen.
Krigsårene preget familielivet sterkt, siden faren var offiser. Han var med i krigshandlingene og satt på Grini i starten av krigen. I 1943 unngikk han razziaen mot offiserer i Oslo, faktisk etter et tips fra en tysk offiser han hadde kjempet mot da krigen brøt ut. Også rett før krigens slutt fikk de erfare at offiserene fra Wehrmacht kunne være sympatiske, da én av dem banket på døra til sommerhuset en sen kveld:
– Mor hadde tatt frem fars uniform, for hun syntes den burde være strøken når freden kom. Hun hadde hengt den opp i soveværelset, der vi også hadde telefonen. Så kom kapteinen på en av de tyske ubåtene. Han ville ha en siste samtale med sin kone i Tyskland, for han var sikker på at han aldri kom tilbake. Jeg vet ikke hvordan han hadde fått rede på at vi hadde telefon. Men vi kunne ikke nekte han å låne telefonen. Vi var jo da veldig redde, for vi visste jo at uniformen hang der.
Rullegardinene var nede på grunn av blendingsforbudet, og på innsiden av dem hadde faren tegnet opp troppebevegelsene. Det lot seg heller ikke skjule. Men den tyske ubåt-kapteinen kom ut og gjorde stram honnør, med en tørr kommentar:
– Står det virkelig så ille til?
Det ble ikke all verden med skolegang for Eva disse siste krigsårene. Å gå en halv time til toget og så videre til fots og passere to sonegrenser – det var ikke enkelt.
– Det der med at man skulle være nødt til å gå på skolen, det fattet jeg aldri. Jeg hadde jo fått det for meg at å gå på skole, det kunne man gjøre når det passet og når man ville.
Eva valgte å ta artium og begynte etterpå å studere psykologi – et studium hun raskt hoppet av. Hun skrev hele tiden, i gymnasavisen og russeavisen. Etter hvert fikk hun saker på trykk i Aftenposten og markerte seg ganske tidlig som skribent. Det var spennende å være ung journalist og få oppsøke alle slags miljøer og skrive reportasjer:
– Jeg møtte folk og var på steder jeg ellers aldri ville ha kommet. Jeg kunne gå gjennom Christiania Spigerværk fra begynnelse til slutt, jeg kunne få omvisning i den første amerikanske atomdrevne ubåten som kom, sier Eva.
Da hun var 18 år, skrev hun en artikkel om unge par som gjerne ville overnatte hos hverandre. Den handlet om boligmangelen, og om å ha et samliv også uten å være gift. Den vakte oppsikt, og Eva var med på flere debattmøter.
– Jeg mente – og mener – at en kan ha flere livsledsagere, og ikke tro man kan henge hele sitt liv på ett eneste stakkars menneske. Men det ble det også veldige diskusjoner av.
Hun skrev også boka Det er meg han har vært hos i 1952. Det var en samleieskildring i boken, og det ble et veldig rabalder, siden Eva ikke var gift og likevel skrev om noe sånt.
– Norge var så puritansk den gangen. En kvinnelig journalist fra Morgenbladet intervjuet meg om boka og skrev følgende: «Det er selvopplevd, sier Eva Seeberg, og aker seg lenger innover på divanen på det vesle kontoret sitt.»
– Ikke faen om det var noen divan på mitt kontor!
Og ikke var det noe selvopplevd samleie heller, der hun beskriver at hun følte det som om hun beveget seg ute blant stjernene:
– Den følelsen var fra da jeg hadde ørebetennelse og fikk stukket hull på trommehinnen under lett narkose. Jeg brukte beskrivelsen i mange kjærlighetsnoveller siden.
Eva skrev noveller blant annet for Vi Menn, og det falt hennes arbeidsgiver Aftenposten tungt for brystet. Da hun stilte opp på et intervju for bladet, avbildet i todelt badedrakt, var det slutt. Men omtrent samtidig fikk Eva 10 000 kroner fra Norsk Film. De hadde antatt et filmmanus hun hadde skrevet. Hun sa opp stillingen i Aftenposten.
Eva skrev flere filmmanus på 1950-tallet, og fortellinger som ble omarbeidet til film. Blant dem Bedre enn sitt rykte i 1955. Hennes fortellinger og filmmanus har ofte skråblikk på livet og på samfunnet – hun snudde gjerne rollene på hodet, der mannen var den som var sliten etter storvasken, mens kona kom hjem fra fest og ville ha det litt hyggelig:
– Folk lo sånn at vi måtte tekste den, fordi replikkene druknet i latteren.
Eva har ikke opplevd det som en ulempe å være kvinne i det mannsdominerte miljøet i avisredaksjoner og i filmbransjen. Hun synes heller det er slik at «kvinner er kvinner verst»:
– De eventuelle motganger man har hatt fordi man var kvinne, de har kommet fra kvinnehold, sjelden fra mannshold. Men når kvinnene blir litt eldre og ikke har konkurransen seg imellom om utseendet lenger, da blir det lettere.
Eva har vært gift to ganger og har en sønn fra sitt første ekteskap. Fra hun var tre–fire år, drømte hun om denne sønnen hun visste hun skulle få. Hun har alltid følt at hun har levd før, og tror på reinkarnasjon. De senere årene har hun skrevet flere bøker om emnet, og får mengder av brev hver uke fra folk som vil ha kontakt.
Nå blir det mindre tid til både å skrive og svare på brev:
– Jeg er ganske mye på et antikvariat, fordi jeg er blitt veldig glad i han som har antikvariatet. Det tar så veldig mye tid å være glad i noen, så akkurat nå så rekker jeg egentlig ikke å skrive.
Eva hadde ikke trodd kjærligheten kunne være som hun opplever den nå. Etter at hun ble skilt for annen gang bodde hun alene i 20 år og trodde det var toppen av alt. Så møtte hun mannen med antikvariatet:
– På mine eldre dager har jeg endelig opplevet det som jeg alltid har skrevet om. Å få oppleve at kjærligheten kan være slik i virkeligheten, det er nok det aller beste i mitt liv.