Forfatteren Eva Seeberg (f. 1931) stod som ganske ung fram med en egenartet stemme i norsk etterkrigslitteratur, først allerede med skissesamlingen Undring i 1949, og for alvor fra og med romandebuten Det er meg han har vært hos (1952). Hun hadde de første årene journalistikken som hovedbeskjeftigelse, og dette satte nok sitt preg på henne også som ung forfatter, både i språktone og temavalg. Det hun fortalte kunne ofte dreie seg om karrierekvinner i et mannsdominert miljø, og når det gjaldt følelser og kjærlighetskonflikter kunne hun kombinere føljetongromanens spenningskurver med en livsklok sårhet og en skjør poetisk nerve.
Da hun i 1954 fikk antatt et originalmanus hos Norsk Film AS, sluttet hun på dagen som journalist. Hun hadde levert en hverdagshistorie om etterkrigstidens bolignød, en filmatisk «grupperoman» med flere parallelle handlingskonflikter innenfor en trangbodd families vegger. I storfamilien bor en bestemor med to voksne barn, en svigerdatter og to barnebarn i forskjellig alder. Her er det et ungt ektepar som knapt får en time for seg selv verken dag eller natt, en ung pike som gjerne vil gifte seg med sin forlovede, men får ingen bolig, og en liten gutt som rømmer hjemmefra med familiens hund, fordi det er truet med at hunden skal avlives. Personenes problemer var forskjellige i alvorlighetsgrad, men den endelige filmen, som fikk tittelen Hjem går vi ikke (1955), ga et nyanserikt overblikk over enkeltskjebner som hang sammen, i en enkel intrige med en forsonende, optimistisk slutt.
Filmveteranen Walter Fyrst bearbeidet Eva Seebergs originalmanus og regisserte filmen, men også etter bearbeidelsen kan man gjenkjenne en kvinnebevisst stemme i personskildringen, ikke minst i skildringen av den unge moren og hustruen Randi (Eva Strøm Aastorp). Midt i 1950-tallets husmoridealisering kan nok denne figuren ha utfordret kinogjengerne med sin åpenlyse frustrasjon over hverdagsproblemene. Dette var ingen smilende glad ung mamma med Blenda-hvitt forkle.
Eva Seebergs første anslag som filmmanusforfatter skaffet henne tillit i det norske filmmiljøet, og samme år kjøpte filmselskapet Carlmar Film (ekteparet Edith og Otto Carlmar) et manus av henne, som påfølgende høst ble til filmen Bedre enn sitt rykte, en slentrende miljørapport om russen og russefeiringen. I utgangspunktet var dette også en filmatisk grupperoman med vekslende fokus på en rekke personer, men intrigene var løsere og tynnere i formen. Den eneste intrigen med noenlunde substans i, var den med den unge eleven (Magne Bleness) som tar private ekstraleksjoner hos sin vakre unge fransklærerinne (Kari Nordseth) og har en hemmelig, pikant romanse med henne. Her kan man antydningsvis merke Seebergs tematiske signatur: yrkeskvinnen som kommer i en maktposisjon på grunn av arbeidet og utfordringene det bringer med seg i møte med mannen.
Året etter, 1956, samarbeidet hun med Nils R. Müller om to filmmanus, som i løpet av året, i Müllers regi, ble til filmene Kvinnens plass og Ektemann alene. På et tidspunkt da ordet kjønnsroller knapt nok var oppfunnet, kom Kvinnens plass som det vi nok kan kalle en kjønnsrollekomedie, for første gang i norsk film. Historien handler om to journalister, en mannlig og en kvinnelig, som blir forelsket og gifter seg. Ikke bare har de like yrker og karriereplaner, men de heter også begge Tore til fornavn og blir dermed gjenstand for stadige forvekslinger når de i tillegg får samme etternavn. Den kvinnelige journalisten gjør det skarpest i jobben, og når det kommer et barn inn i bildet, går de noen runder før de finner ut hvem av dem som skal bli hjemmeværende. Siden hun har den sterkeste karrierekurven, blir det til slutt mannen som steller hjemme. Det vil si, ikke til slutt, for filmen konkluderer forbausende konservativt. Siden hun savner barnet og hjemmet og han jobben, går de begge til slutt tilbake i sine «opprinnelige» kjønnsroller, han til jobben og hun til hjemmet. Da filmen kom på kino, ble den møtt av adskillig kritikk fra feministisk hold. Var dette til syvende og sist bare gammelmodig moralisering, eller var det ironisk ment? I ettertid sa Eva Seeberg om filmen at det slett ikke hadde vært meningen å kommandere kvinner til å holde seg til hjemmet og kjøkkenbenken. Hennes ærend hadde bare vært å gi et humoristisk hint om karrierejag generelt, og at privatlivets behov og privatlivets fred ikke bør overkjøres av profesjonelle ambisjoner.
Filmen Kvinnens plass ble på sett og vis Seebergs inngangsport også til svensk film. Manuset ble kjøpt av Svensk Filmindustri til en svensk nyinnspilling allerede året etter. Den nye filmen fikk tittelen Du är mitt äventyr (1958), regissert av Stig Olin, og som tittelen antyder fikk denne versjonen et sterkere romantisk fokus, selv om handlingen i hovedtrekk var den samme som i den norske originalen. Sickan Carlson og Gunnar Björnstrand spilte her hovedrollene og ga historien en langt tydeligere komediefaktor, ikke minst med Sickan Carlsons framføring av filmens hovedmelodi. (Et sangnummer, framført av en av hovedpersonene midt i en film som ellers ikke er noen musikal, holdt seg som en tradisjonell ingrediens i skandinaviske filmer helt opp til 1960-tallet.) Ulikheten mellom Sickan Carlsons utadvendt sjarmerende spillestil i den svenske filmen og Inger Marie Andersens mer kontante tolkning av samme rollen gjorde nok sitt til at historiens lett selvmotsigende moral kunne fordøyes bedre i Sverige.
I mellomtiden hadde Eva Seeberg og Nils R. Müller fått en film til på merittlisten: Ektemann alene (1956). Handlingen her var i utgangspunktet tilsvarende Marilyn Monroe-filmen The Seven Year Itch (Gresskar i nød, 1955) fra året før, en fantasi om hva som kan skje når en ektemann må være igjen i byen og jobbe, mens kona og ungene er på hytta om sommeren. Den usentimentale skildringen av utenomekteskapelig sex, riktignok uten sexscener, utført av karaktersvake menn og nøkterne, seksuelt frigjorte kvinner gir også her en pekepinn om en kvinnelig penn på manussiden. Og hustruen og moren, typisk nok igjen spilt av Eva Strøm Aastorp, skildres med en ettertenksomhet og viljestyrke som ingen ektemann har en sjanse mot, og som ingen «fristerinner» kan utkonkurrere. Like før sommerfesten sier ektemannen at han har noe alvorlig å fortelle henne. Hun vet hva som er i farvannet og klarer å stanse ham med at hun ikke vil tenke på noe alvorlig i kveld. Så doller hun seg opp og er sommerfestens vakre, naturlige midtpunkt – og ektemannen er fanget i garnet igjen.
Deretter er det svensk film som tar Eva Seebergs manusvirksomhet i bruk igjen. Utgangspunktet for filmen Får jag låna din fru? (1959) var danske Erik Poupliers roman Lån mig din kone som allerede hadde vært filmet både i Danmark (1957) og Norge (1958). Til den svenske versjonen ble manuset laget av Lars Widding i samarbeid med Seeberg, og filmen ble regissert av Arne Mattsson. Plottet med en ung kontorist som må ha sivil status som gift for å kunne avansere til kontorsjef og derfor «låner» sin beste venns kone til representasjon, er scene for scene nokså likt i alle de tre filmversjonene. Men denne siste, svenske versjonen skiller seg fra de foregående på ett punkt. Den unge direktørdatteren, som kontoristen upraktisk nok blir forelsket i midt i den sosiale minglingen med sin lånte kone, er i de foregående filmene en typisk uskyldig ungpike, uten andre egenskaper enn ynde og oppriktighet. I den svenske filmen, der hun spilles av Mona Malm, er hun en skarp og lettere eksentrisk ung dame, og slett ingen enkel «match» for filmens mannlige hovedperson. Uten å velte filmens komiske valør er det åpenbart at man her – med vilje – har gitt det nokså mannsdominante handlingsfokuset en spiseskje feministisk selvbevissthet.
Den neste filmproduksjonen Eva Seeberg var involvert i endte som den kanskje alminneligste tittelen i hennes filmografi. Filmen som kom i 1961 het Lita på mej, älskling! og var en komedie om unge giftelystne kjærester og bolignøden deres. Unge Anna (Lena Söderblom) deler leilighet med en venninne, og kjæresten Karl (Jarl Kulle) bor hos sin bror. Prosjektet deres er å få venninnen og broren til å bli forelsket, så en leilighet kan bli ledig. Resultatet er forutsigbart og slutten lykkelig. Det Seeberg’ske bitt som kan gjenkjennes her, er at venninnen Ulla (spilt av Maj-Britt Nilsson) er en karrierebevisst journalist, og broren Fredrik (Sven Lindberg, også filmens regissør) er skilsmisseadvokat, og etter Ullas mening en meget mannssjåvinistisk sådan. De helt store kontroversene blir det likevel ikke av disse motsetningene, og kritikerne mente filmen falt på sine lite troverdige personskildringer, gode skuespillere til tross.
Tematisk djervere, og heldigere med mottagelsen, var filmen Eva Seeberg var forbundet med året etter. Vaxdockan het filmen. Igjen var det Arne Mattsson som regisserte, og Lars Forsell leverte det endelige manuset etter Eva Seebergs scenario. Filmen handler om en nattevakt (Per Oscarsson) som forelsker seg i en utstillingsdukke, stjeler den med seg hjem og opplever at den blir levende for ham. Handlingen har klar referanse til myten om Pygmalion og den skjønne Galateia, om billedhuggeren som forelsker seg i en statue han har laget. Men filmen er mer psykologiserende enn det mytiske forbildet. Mannen utvikler et ambivalent forhold til dukken, og prøver mot slutten å kvitte seg med den. Men besettelsen har satt seg fast, og han blir ikke kvitt henne. Med kjønnsrollebriller kan denne filmen ses fra både mannlig og kvinnelig forsvarsposisjon. På den ene siden kan man lese en medlidenhet med den moderne mannen, som ikke lenger vet hvordan han skal forholde seg til en kvinne av kjøtt og blod. På den annen side er det også en eim av feministisk opprør i historien, en ironisk protest mot det kvinnelige dukkeidealet.
Kombinasjonen Eva Seeberg og Arne Mattsson fikk et tredje og siste skudd på stammen i 1963. Da regisserte Mattsson en filmatisering av Seebergs debutroman, en film som naturlig nok fikk tittelen Det är hos mig han har varit. Til denne produksjonen gjorde imidlertid ikke Seeberg mer enn å selge filmrettighetene. Manuskriptet ble skrevet av Elsa Prawitz, Arne Mattssons kone (under pseudonymet Pia Litz), og hun spilte også den kvinnelige hovedrollen. Typisk for Eva Seeberg handler filmen (og romanen) om en dyktig og fremgangsrik kvinnelig grafisk formgiver, som er forelsket i den gifte kollegaen på reklamebyrået der de begge jobber. Det karrieremessig konkurrerende forholdet kombinert med en akselererende kjærlighetskamp viser på mange måter tilbake til Kvinnens plass, men denne gangen har både bildespråket og den dramatiske fremdriften en slags jazzet mollstemning. Og den mannlige parten (igjen Per Oscarsson), gjøres aldri komisk, selv om han taper all troverdighet i sitt løgnaktige dobbeltspill med elskerinne på jobben og (etter hvert) gravid kone hjemme.
Det litterære forelegget, Eva Seebergs roman, var følelsesmessig åpenhjertigere enn filmen. Den formidlet kvinnens tankerekker på en måte som vanskelig kunne visualiseres på film. Likevel er kanskje Det är hos mig han har varit den Seeberg-baserte filmen som står seg best i ettertid, lavmælt og velspilt i uttrykket. I den grad denne filmen, og Vaxdockan, kan regnes som de beste Seeberg- filmene, kan en nok også regne med at resultatene står i en viss gjeld til den særegent begavede Per Oscarsson.
Tiende og foreløpig siste gang Eva Seeberg krediteres for en film er det igjen i Norge, der hun sammen med regissøren Jan Erik Düring står for manuset til hans filmkomedie Hjelp – vi får leilighet (1965). Bolignøden og kjønnsrolleproblematikken er her i fokus igjen, i en film som tydelig har pekere til flere av Seebergs tidligere filmmanus. Med noen av tidens mest populære underholdningsnavn på rollelisten, Arve Opsahl, Wenche Myhre og Per Asplin, ventet man seg nok et innbringende publikumsfrieri. Men filmen ble ingen suksess, og allerede ved premieren ble den karakterisert som et venstrehåndsarbeid av kritikerne. Særlig pepper fikk regissøren og manusforfatterne for å ha resirkulert sketsjer og scener fra noen av de tidligere Husmor-filmene som integrerte handlingselementer. I dag har filmen en viss interesse på grunn av skuespillerne, særlig Myhre og Asplin, som begge eksponeres noe annerledes enn de senere gjorde som etablerte kjendis-entertainere.
I tiårsperioden 1955-1965 er altså Eva Seeberg, på forskjellige måter, kreditert for hele ti spillefilmer. Før hennes tid kjenner vi bare til tre norske kvinner som har hatt hånd om filmmanusarbeid: Gurly Drangsholt (Madame besøker Oslo, 1927), Bjørg Gaselle Müller (Vi vil skilles, 1952) og Solvejg Eriksen (Det ække te å tru, 1942 og Cecilia, 1954). Den dag i dag er det ikke mulig å oppdrive en kvinnelig norsk filmmanusforfatter som har vært involvert i så mange titler som Eva Seeberg. I 2009 ble hun intervjuet av Ingrid Dokka ved Norsk filminstitutt, til forskningsprosjektet og bokverket 100 norske kvinner, initiert av Norsk Kvinnemuseum. Om sin filminnsats uttalte hun seg her med beskjedenhet, men reflekterte fort over hvordan arbeidet med romaner og arbeidet med filmmanus hadde hektet seg naturlig sammen for henne: «Egentlig er det slik når jeg skriver, romaner altså, […], at jeg ser det for meg veldig filmatisk, i filmatiske bilder hele tiden, […] hele boken ruller som en film foran meg når jeg skriver.»