Vibeke Løkkeberg er fra Bergen. Hun debuterte som filmskuespiller i Pål Løkkebergs Liv (1967) og hadde også hovedrollen i samme regissørs Exit (1970). Fra og med 1970 regisserte Løkkeberg selv flere kortfilmer, blant annet Abort (1972) og Regn (1975). Som spillefilmregissør debuterte hun med Åpenbaringen (1977). Siden fulgte Løperjenten (1981), Hud (1986), Måker (1991) og Der gudene er døde (1993). Dokumentaren Gazas tårer (2010) er Løkkebergs siste film. Løkkeberg har skrevet manus til og hatt sentrale roller i samtlige av de fem nevnte spillefilmene hun har regissert. Hun har skrevet flere romaner. I 2015 ble Løkkeberg tildelt æresprisen på Filmfestivalen i Haugesund.
Løkkebergs filmer viser et skarpt blikk for at tilværelsen kan arte seg forskjellig avhengig av om en er kvinne eller mann. Flere av filmene tematiserer spesifikt kvinnelige erfaringer og tar dessuten opp de mindre idylliske sidene ved kjernefamilien, og gjerne da med fokus på barnets opplevelse av denne. Stilistisk favner filmene bredt – fra det modernistisk anlagte via det grandiost melodramatiske til det dokumentariske. Løkkeberg har i hele sin karriere fått relativt stor medieoppmerksomhet. Mens noen har jublet over arbeidene hennes, har andre vært kritiske.
Åpenbaringen (1977) må sies å være Løkkebergs dristigste film, tematisk så vel som stilistisk. Den skildrer en middelaldrende kvinnes opplevelse av meningsfravær, og døden antydes stadig som en mulig løsning. Filmen kobler hennes psykiske tilstand til en bestemt kvinnerolle, den hjemmeværende husmoren, uten utdannelse, som lever gjennom andre og følgelig kan komme til å erfare mangel på eksistens. Åpenbaringen kan gjerne betegnes som modernistisk, i og med bruken av drømmeaktige scener, repetisjoner, samt elliptiske overganger i rom og tid. Filmen avstedkom en heftig avisdebatt, populært kalt «rumpefeiden». Mange av skribentene ga uttrykk for en dypt følt vemmelse overfor filmens kobling av kvinne, seksualitet, død, samt overfor dens fremvisning av hovedrolleinnehaveren Marie Takvams nakne kropp. Andre oppfattet imidlertid Åpenbaringen som kvinnepolitisk viktig, og arrangerte en rekke alternative visninger med påfølgende diskusjoner.
Løperjenten regnes for å være Løkkebergs store filmsuksess, og den ble omfavnet av både kritikere og publikum. Så er den også langt mer konvensjonell enn debutfilmen. Handlingen er lagt til etterkrigstiden og tar for seg kjernefamilien i oppløsning. Det som gjør filmen til noe annet enn en alminnelig trekanthistorie er ikke minst at den konsekvent inntar barnets synsvinkel. Det er syvårige Kamillas opplevelse av foreldrenes atferd som er det sentrale, og slik blir de voksnes fortvilelser og konflikter på sett og vis underliggjort. Filmen kan langt på vei plasseres i en melodramatisk tradisjon, blant annet ved fokuseringen på følelsesmessige kriser. Løperjenten fikk for øvrig Filmkritikerprisen i 1982. Måker, et Tsjekhov-inspirert drama med handling langt til starten av 1900-tallet, tar også opp forholdet mellom barn og foreldre, men ble mer lunkent mottatt enn Løperjenten. Årsaken kan være at Måker er svært stilisert – mang en tagning fremstår som et tablå, filmen har svak narrativ framdrift, og innbyr i mindre grad til innlevelse og gjenkjenning. Filmen er videre insisterende i å forbinde kunst, galskap, lidelse og død.
Mens Åpenbaringen mer subtilt angir mulige konsekvenser av en historisk spesifikk jentesosialisering og kvinnerolle, viser Hud (1986) direkte og i rikelig monn frem mannlige overgrep, enten de nå er seksuelt, økonomisk eller religiøst motivert. Hud kan betegnes som et romantisk anlagt skjebnedrama eller som et melodrama med tragiske implikasjoner. Handlingen er lagt til 1885 og utspiller seg i et lite kystsamfunn på Vestlandet. I filmens sentrum står Vilde, en ung kvinne som tvinges i undergangen fordi hun motsetter seg kravene fra et ekstremt patriarkalsk samfunn. Stilistisk kan filmen betegnes som ekspresjonistisk. Det er ikke minst mise en scene – fjellet, havet, vinden, lyset – og Arne Nordheims musikk som får være meningsbærende. Hud vakte debatt blant annet på grunn av at den så eksplisitt behandler incest. Mens noen forsvarte filmen ut fra et feministisk synspunkt, ble den av en del kritikere betegnet som en skandale, et makkverk og lignende.
Med spillefilmen Der gudene er døde (1993) og dokumentaren Gazas tårer (2010) forholder Løkkeberg seg til samtidige internasjonalt kjente krigssituasjoner. Den førstnevnte filmen tar opp den da pågående krigen i det tidligere Jugoslavia, og ble, av blant annet Bergen kino, ansett som av så dårlig kvalitet at den ikke ble satt opp på kino. Så var det også muligens en ganske umulig ambisjon å lage spillefilm av tragedien i eks-Jugoslavia. Det er for eksempel problematisk at den kvinnelige hovedpersonen fremheves som et seksuelt attråverdig objekt midt i all krigselendigheten. Filmen er dessuten preget av umotiverte billedmontasjer.
Gazas tårer (2010) er betegnet som en antikrigsfilm og kombinerer opptak fra angrep på Gazas sivilbefolkning med scener hvor overlevende forteller. Filmen fikk mye medieoppmerksomhet blant annet fordi den ble sagt å være anti-israelsk propaganda. Den hadde verdenspremiere på Filmfestivalen i Toronto i 2010, og har ellers vært vist på flere internasjonale filmfestivaler.
Tone Kolbjørnsen
Basic info
Main profession: Director
Born: 1945
Active: 1967-
Filmography
Regi:
Gazas tårer (2010)
Der gudene er døde (1993)
Måker (1991)
Hud (1986)
Løperjenten (1981)
Åpenbaringen (1977)
Regn (1975)
Tatere (1973)
En far skal barnet ha (1973)
Abort (1972)
Manus:
Gazas tårer (2010)
Der gudene er døde (1993; sammen med Zelmer Zelnik)
Måker (1991; sammen med Terje Kristiansen)
Hud (1986; sammen med Terje Kristiansen)
Løperjenten (1981)
Åpenbaringen (1977; sammen med Terje Kristiansen)
Hva nå mann (1974; sammen med Terje Kristiansen)
Utfordringen (1972)
Liv (1967; sammen med Pål Løkkeberg)
Skuespiller:
Der gudene er døde (1993)
Måker (1990)
Hud (1986)
Høvdingen (1984)
Formynderne (1978)
Åpenbaringen (1977)
Utfordringen (1972)
Love is War (1970)
Exit (1970)
Liv (1967)
Awards
Æres-Amanda 2015
Gullprisen ved Filmfestivalen i Gaza 2010 for Gazas tårer
Menneskerettsprisen ved Al-Jazeera-festivalen 2010 for Gazas tårer
Ridder av Stella della Solidarieta italiana 2006
Filmkritikerprisen 1982 for Løperjenten
Gjest Baardsen-prisen for Løperjenten
Beste regi ved Filmfestivalen i San Remo for Åpenbaringen