intervju (2008) fra 100 kvinner, Museumsforlaget 2015
Anja Breien er filmregissøren som står bak serien Hustruer – filmene med et frekt, morsomt og skarpt blikk på kjønnsroller. Mange husker nok scenen med ektemannen som kommer hjem og finner følgende beskjed på en lapp på kjøkkenbordet: «Jula ligger i fryseren».
Anjas karriere som regissør er godt kjent i filmkretser langt utover Norges grenser. Men det folk flest nok ikke vet om henne, er at hun elsker å kjøre alpint – og gjør det fortsatt.
– Når jeg har fått avslag på et filmprosjekt, så har jeg dratt opp på ski og tenkt: «Dette kan jeg.» Meget befriende. Liv Jagge sier at jeg er den eneste hun vet om i hele verden som er blitt bedre på ski etter fylte 60. Det er et av de fineste komplementene jeg har fått.
Før OL i Oslo i 1952 så Anja filmen med alpinstjernen Stein Eriksen i hovedrollen. Kanskje det var her både ski- og filminteressen kom? Som 12-13-åring bodde hun en periode hos tanten og onkelen sin ved Besserud, og der lå det til rette for skiaktiviteter. Og jammen traff hun ikke selveste Stein Eriksen i Tryvannskleiva. De kjørte heis sammen, og det viste seg at de bodde i samme vei. Anja ble bedt på kaffe, og fikk en sølvpremie av skihelten.
Anjas foreldre hadde skilt lag da hun var sju-åtte år, og hun bodde til vanlig med mor i leilighet i Vika. Oppveksten i grenseland mellom bydelene Vika og Hjortnes, var spennende. Det var krig guttegjengene imellom. Jentene fikk i oppgave å samle kastanjer til «krigen» – de fikk ikke være med å kaste selv. Det gjaldt å svare riktig når en eller annen gutt stoppet jentene på sykkel og spurte «Vika eller Hjortnes»?
– Jeg fant raskt ut at Vika-gutta hadde ofte mer gult snørr under nesa. De hadde ikke sånne mammaer som gikk rundt og pusset nesen deres.
Anjas mor arbeidet i en kjoleforretning, og selv gikk hun på Ruseløkka skole. Det var morsomt på skolen. Det var svømmebasseng der, og et ganske radikalt miljø, for «Arbeiderparti-barna» gikk der:
– Gerhardsen-barna, de var kjemperampete, og Harlem-barna. De var litt eldre enn meg.
Anja hadde ikke noe klart yrkesvalg i tankene etter gymnaset, men med en far som hadde gått fra å være arbeider til å bli forfatter, så styrte hun seg inn mot et kunstnerisk virke. Hun prøvde seg som journalist, men det var ikke hennes «greie». Omtrent samtidig så hun noen filmer som gjorde veldig inntrykk. Blant dem Ingmar Bergmans Det syvende segl (1957) og Jordbærstedet (1957). Hun hadde tidligere vært med i en Ivo Caprino-film, der hun hoppet på ski, så helt ukjent var ikke filmbransjen. Hun fikk jobb som scriptgirl i filmen Det store varpet, som hadde premiere i 1960.
Anja var en av de første norske kvinnene som gikk på filmskole. Hun tok utdanningen i Paris. Skoleavgiften var på 1200 franc i året for utlendingene, og det ble kontrollert at de kunne såpass fransk at de klarte å følge undervisningen. Anja ble forbannet da hun så hun var satt opp i klassen for script, og ikke regi:
– Jeg gikk til rektor og var kjempesinna. Da sa han at «kvinnfolk bare slutter etter en tid uansett, så vi er ikke interessert i kvinner på regi». Anja ble enda mer rasende, og begynte å hyle. «Ja ja, vi får se, hvis noen faller fra eller du gjør en veldig god eksamen, så skal vi revurdere det», sa rektoren.
Hun gjorde en veldig god eksamen – oppgaven var å skrive synopsis til en spillefilm. Omgivelsene skulle være en jernbanestasjon, og at toget ikke kommer. Anja husket på Johan Borgens teaterstykke Mens vi venter, og gjorde sin egen versjon for film, med snø og vinter som bakteppe.
– Jeg fikk beste karakter og kom inn. Så jeg jukset, sier Anja. Hun fortalte senere historien til Johan Borgen, og han fikk seg en god latter.
Hennes første spillefilmprosjekt var Sult, via ABC-film.
– Det var en spennende film å være med på, et slags startpunkt, for det var mange i min generasjon som var med der. Vi averterte etter statister med hunder, og de stod i lange køer inne i gården. Vi hadde lært å lage hullkortsystem med strikkepinne, hvis du skulle finne en statist, la oss si en tykk overklassedame med puddel, så hadde vi dem klassifisert. Det var bare å løfte opp strikkepinnen, så kom kandidatene opp.
Anjas regidebut på en helaftens spillefilm var filmen Voldtekt. Historien hadde sitt utspring i en faktisk hendelse i England, der en ung gutt ble anklaget for fire voldtekter han ikke hadde begått. Både amatører og profesjonelle skuespillere var med. Filmen ble godt mottatt både på festivalen i Cannes og hjemme i Norge. Men den store gjennombruddet var med Hustruer, som kom i 1975 – den gikk for fulle hus i lang tid. 200 000 billetter ble solgt bare i Oslo, og filmen ble vist i 22 land.
Anja hadde sett filmen Husbands, som handlet om en mann som kommer hjem til kone og barn etter tre dagers rangel, og står angrende på døra med en rosa teddybjørn. – Jeg tenkte at hvis det hadde vært kvinner, så hadde de ikke hatt dårlig samvittighet bare til slutt, men hele tiden. Det kunne bli en bra komedie.
Hun snakket med skuespillerne Anne Marie Ottersen, Katja Medbøe og Frøydis Armand, som hun hadde arbeidet sammen med tidligere. De likte ideen. Trekvart år etter var filmen i boks, med de tre i hovedrollene.
Senere hadde Anja en rekke regioppdrag både i Norge og Sverige. Så laget hun Arven, et familiedrama i et borgerlig miljø. Den kom også til filmfestivalen i Cannes. Neste film var Forfølgelsen, der Anja tok tak i hekseprosessene. I 1985 kom Hustruer – 10 år etter.
– Jeg synes den er bedre enn det den ble mottatt til. Egentlig syntes vi den var morsommere enn eneren.
Anja lagde en siste Hustru-film i 1996. Hun synes den kunne vært litt «farligere»:
– Jeg tror vi alle er enige om at den er litt for forsiktig.
Hun har senere arbeidet med et manus med historie hentet fra Kurdistan, men fikk ikke støtte til å lage filmen. Det ble i stedet en bok som Anja ga ut på eget forlag, da et av store norske forlagene forkastet den.
– Nå er den pensum på Universitetet i Nordisk litteratur! Kjempemorsomt. Men jeg har ingen drømmer om å bli romanforfatter, bare å skrive en bok.
Anja har nylig meldt seg inn i pensjonistenes rekker. Det har sine fordeler:
– Når du er godt voksen, er det innmari slitsomt ikke å ha fast lønn, og det ble en del våkenetter. Bare tanken på at det nå renner penger inn på kontoen hver måned, er helt utrolig.
Privat har Anja tre lange samboerforhold bak seg. I et av parforholdene forsøkte de å få barn, men det ble ikke slik.
– Den sorgen går over, og når det har vært vanskelige situasjoner, har jeg tenkt: «Gud, det er bra jeg ikke har noen å forsørge!» For det hadde ikke gått i filmbransjen. Men da jeg var hos en familie i Kurdistan og fortalte at jeg ikke har barn, men likevel har et godt liv, da satt de og stirret på meg som om jeg var gal.