Idet kinofilmen er slutt, og rulletekstene glir over lerretet, er storparten av publikum i ferd med å kle på seg og trekke ut av lokalet. De vet allerede hvordan historien endte, de vet navnet på de sentrale skuespillerne, og kanskje også på regissøren. I visse tilfeller vet de dessuten hvem som har stått for fotograferingen og musikken, hvis det dreier seg om kjente personer. Kun de mest filminteresserte tar seg tid til å merke seg resten av produksjonsteamet. Men slik er nå en gang verden – soldatene som vant slaget forblir anonyme, mens generalen får æren. Vi mener ikke med dette å undervurdere den betydning en god regissør og dyktige skuespillere har, men ønsker likevel å rette søkelyset mot en av de mer undervurderte funksjoner bak kulissene, som ikke minst har en stor innflytelse på vår bransje, nemlig kostymedesignen.
I Norge finnes det bare en håndfull designere som jobber med film. Og med en såpass liten filmproduksjon som den vi har her i landet, er det ingen lukrativ geskjeft. Små budsjetter og dårlig tid fører ofte til vanskelige arbeidsvilkår, blir vi fortalt. Men arbeidet i seg selv er spennende nok. Og selv om de helt store «kostymegallaene» av typen «Tatt av vinden», «Den siste keiseren» og «Farlige forbindelser» ligger langt fra norske kostymedesigneres hverdag, kan vi slå på stortromma også her hjemme. Som med filmatiseringen av Knut Hamsuns roman «Landstrykere», norgeshistoriens hittil største filmsatsing.
«Landstrykere» skildrer Nordland i 1870-årene, en rastløs overgangsperiode mellom ny og gammel tid, med teknologiske nyvinninger, yrende handelsliv og utferdstrang. De sosiale forskjellene var store, men det var også oppkomlingens tid, og klesdrakten markerte viktige skiller med hensyn til status og yrke. Den bråvakre nordlandsnaturen danner rammen rundt et frodig og mangfoldig persongalleri. Og ansvarlig for antrekkene til nesten 600 skuespillere og statister, til sammen rundt 3000 enkeltplagg, er Kari Elfstedt.
Filmkostymer betyr mye forarbeid. For Kari Elfstedts del begynte det hele høsten 1987, først med gjennomlesning av manus og samtaler med regissøren. Dernest grundig forskningsarbeid: Oppsøking av museer og bygdesamlinger i Nord-Norge, studier av historisk materiale ved Kunstindustrimuseet og Universitetsbiblioteket i Oslo og lesing av folkelivsskildringer. Selve produksjonen av kostymene ble satt i gang i februar 1988, under sterkt tidspress, i og med at opptakene begynte to måneder senere.
På 1870-tallet sydde folk fremdeles de fleste klærne sine selv. Og kontrasten mellom det enkle, hjemmesydde og det kjøpte, skreddersydde kommer tydelig fram i «Landstrykere». Når hovedpersonene August og Edevart kommer velbeslåtte tilbake til hjemstedet Polden, imponerer de med sin flotte klesdrakt. Og når Edevarts store kjærlighet Lovise Margrete vender hjem fra Amerika, bringer hun et pust av det store utland med seg i form av forseggjorte kjoler. Kari Elfstedt måtte imidlertid produsere samtlige plagg til filmen. Det holdt ikke med gamle og slitte klær fra bruktbutikker og loft dersom de skulle fungere perfekt i helheten. Brukbare antrekk fra denne perioden er bortimot umulig å oppdrive.
Nå er det ikke nødvendig, og heller ikke alltid ønskelig, at historiske filmer viser kostymer som er tro kopier av klesstilen fra den aktuelle tiden. Silhuetten og de store trekkene skal riktignok stemme, men det er også mange andre hensyn å ta.
– En kostymedesigner har en viss kunstnerisk frihet, forteller Kari Elfstedt. – I en film er kostymene en viktig del av helheten, utarbeidet i nært samarbeid med scenografen og sminkøren. Kostymene danner også mye av den bakgrunnen regissøren og fotografen bygger på. De skal gli naturlig inn i filmens stemning. Dessuten må skuespillerens personlighet, utseende og rollefigurer tas med i betraktning. Helge Jordal, som spiller August, fikk for eksempel bleket håret og ble utstyrt med blå kontaktlinser under innspillingen, og klærne skulle passe til en «lysere» type enn han egentlig er. For å gjøre en god jobb, er det svært viktig at skuespillerne føler seg vel med kostymene de skal bære, at plaggene kan hjelpe dem med å identifisere seg med rollen.
«Landstrykere» markerer et foreløpig høydepunkt i Kari Elfstedts kostymekarriere. Men hun har forholdsvis lang erfaring på området. I løpet av de fire årene hun var elev ved Statens håndverks- og kunstindustriskole, rakk hun å skaffe seg praksis i NRKs kostymeavdeling, blant annet ved fjernsynsserien om Edvard Munch. Siden har det blitt flere fjernsynsproduksjoner og noen teateroppsetninger. Men først og fremst spillefilmer, bortimot 15 i tallet. Blant annet «Reisen til julestjernen», «Mormor og de åtte ungene», «Brennende blomster», «1958» og «Liten Ida».
Det er regissøren og produsenten av en film som kontakter kostymedesigneren de kunne tenke seg til prosjektet. Film er utpreget team-arbeid, og ofte benytter en regissør samme kostymedesigner til flere produksjoner. Mellom filmoppdragene jobber Kari Elfstedt med stofftrykk. Sammen med to andre kunsthåndverkere skal hun nå holde en kles- og smykkeutstilling i Nord-Norge. Dessuten er hun med på en presentasjon av kleskunstnere i forbindelse med Vinterby-arrangementet i Tromsø i mars. Hva hennes neste jobb som kostymedesigner vil gå ut på, vet hun ikke. Men hun røper en drøm om 1700-tallskostymer. – 1700-tallet byr på en klesepoke jeg er svært fascinert av, men aldri har fått sjansen til å arbeide med, sier hun. I det hele tatt syns jeg at historiske kostymer er det mest interessante. Under forarbeidet er det ikke nok å se på gamle bilder. En må prøve å sette seg inn i den mentaliteten og den livsstilen som rådet i det aktuelle tidsrommet, og det er en utrolig spennende oppgave.
«Landstrykere»s rikholdige kostymesamling vil i årene framover kunne benyttes i ulike filmproduksjoner. Publikum må nøye seg med å fange opp ider fra lerretet. Og også norsk nostalgimote slår an. Kari Elfstedt kan fortelle om en rekke henvendelser fra privatpersoner som er interessert i å kopiere plagg fra filmen. Spesielt de store skinnhattene og fiskernes skinnhyrer er ettertraktet. Regissøren av «Landstrykere», Ola Solum, mener å se flere paralleller mellom den tiden filmen foregår i og dagens situasjon.
– Kjærlighetens kår i en rastløs tid, søken etter noe nytt, iblandet en god dose naturmystikk, er temaer som burde fange interessen hos et ungt kinopublikum, mener han. Kanskje kan August og Edevart tjene som inspirasjon for unge eventyrere og nyromantikere. I hvert fall til å finne fram hatten, klokkekjedet og bestefarvesten.
Denne teksten stod først på trykk i Tekstilforum, 15.09.1989.