Jeg vil fortelle om dokumentaren som virkemiddel i kvinnekampen med utgangspunkt i to eksempler fra egen produksjon.
Først litt bakgrunn:
Jeg laget dokumentarfilm i NRK i rundt 40 år. Det siste året jobbet jeg med research for Kristine Ramm. Hun skulle lage en film om 70-tallets kvinnebevegelse. Jeg dykket ned i NRKs arkiv. Da slo det meg igjen, det jeg allerede visste: Dette stoffet hadde ikke interessert våre mannlige kollegaer i nevneverdig grad.
Altså: Hvis ikke vi kvinner i NRK hadde dokumentert kvinnebevegelsen som feide innover landet på slutten av 60-tallet og 70- og 80-tallet, hadde landets eneste kringkasting oversett kvinnebevegelsen som kom til å omforme samfunnet.
Den gangen var såkalt «kvinnestoff» uviktig og privat. Makt, myndighet og offentlighet tilhørte mannen. Også i NRK. Men tiden var overmoden. Unge kvinner var klare, men ennå ikke organisert. Det personlige var ennå ikke blitt politisk. Fjernsynet var nytt, og ble befolket av unge mennesker – som meg.
Den gangen fantes det ikke filmutdanning i Norge. Derfor startet NRK egne filmkurs i 1964 for å utdanne filmfotografer og filmklippere til fjernsynet. Jeg var 19 år, og usikker på hva jeg skulle bli. Spesielt filminteressert jeg ikke. Mor oppdaget annonsen fra NRK mens jeg var i Tyskland – og søkte for meg. Slik ble jeg en av tre jenter på det første kurset. Det ble ledet av filmregissøren og film-entusiasten Arnljot Berg. Han viste oss filmhistorien og åpnet øynene mine for kunsten å fortelle med bilder og lyd.
Planen var nok at vi tre jentene skulle bli filmklippere. Men jeg insisterte på å bli fotograf. Slik ble jeg landets første kvinnelige filmfotograf i 1966. Et tungt og tøft og morsomt yrke.
Jeg visste intuitivt at jeg måtte være bedre enn gjennomsnittet for å bli respektert. Det hjalp å være både kjapp i replikken – og rimelig høflig. Jeg fikk mange gode kollegaer. Bare sjefen for fotografene prøvde seg på meg (dette var lenge før metoo, så jeg fortalte det ikke til noen).
Etter noen få år fikk jeg lage min aller første film i NRK. Jeg filmet og klippet selv. Den vant en nordisk pris for kamera og lydarbeid – og åpnet veien videre.
Kvinnebevegelsen i NRK
Så feide kvinnebevegelsen inn over NRK. Flere ble med i nyfeministene og Kvinnefronten. Gamle kvinnesakskvinner, som ikke hadde gitt seg, gjorde seg også gjeldende. Kvinnefronten i NRK startet flere grupper med medlemmer fra de fleste yrkesgruppene i huset. Jeg ble med og fikk et felleskap jeg kunne bli modig sammen med.
Vi ble en del kvinner i NRK som krevde plass for kvinnebevegelsens saker på sendeskjemaene i radio og fjernsyn, på tross av motstand. Etterhvert åpnet flere avdelinger døra på gløtt, mens nyhetsavdelingene strittet imot lenge. Der var motstanden ekstra seiglivet.
Vi som oppnådde plass på sendeskjemaene, slåss ikke for en egen plass i solen. Vi opplevde nok først og fremst at vi sloss for et bedre samfunn for kvinner – og for menn.
Kvinnebevegelsens utopier var mange: Full barnehagedekning – mens bare et par prosent hadde plass. Vi krevde lenger svangerskapspermisjon, den var bare 12 uker. Vi krevde pappaperm, likelønn, 6-timersdag – og rett, ikke plikt til lønnet arbeid. Vi sa nei til salg av kvinnekroppen og satte søkelys på overgrep. Og ikke minst: Vi krevde selvbestemt abort. Det var den store saken på 70-tallet.
Møte med abortnemnda
For meg ble det personlige kraftig politisk i 1975. Jeg ble gravid med spiral, kort tid etter at jeg hadde fått en datter. Jeg søkte om abort.
Året før hadde kvinnebevegelsen tapt kampen om selvbestemt abort, etter tre generasjoner med abortkamp. Skjellsordene mot kvinner som tok abort var grenseløse. Abort var mord. Abort ble sammenlignet med nazistenes utrydningsleire. Abort var verre enn å slippe atombomber på menneskeheten. Her nyttet det lite å være lettkrenket! Folkeaksjonen mot selvbestemt abort hadde samlet inn over 600 000 underskrifter før stortingsbehandlingen i 1974. Motstanderne vant nok en gang – med en stemmes overvekt i stortinget. Det var fortvilende.
Så der satt jeg da, i 1975, på skammens korridor på Aker sykehus i Oslo, sammen med alle de andre unge kvinnene som skulle møte i abortnemnd samme dag. En etter en ble kalt inn, først til en sosionom. Etter ny lang ventetid var det inn til gynekologisk undersøkelse. Jeg fikk beskjed om å ta av meg «nedentil» før legen kom inn. Så der står jeg, naken fra livet og ned, og inn kommer en fremmed mann, overlege Per Agnar Nilsen. Han var leder i Norges kristelige legeforening og var beryktet for dårlig behandling av abortsøkende. Men det visste ikke jeg da.
Så ny venting på korridoren før møtet i selve abortnemnda. De var tre. Nilsen fører ordet. Jeg spør om hva som skjer med et foster som blir båret fram med en spiral i livmoren. Da fikk jeg et svar som skulle tenne et raseri i meg som har vart til i dag. Han svarte: «Det er vi medisinsk uenige om». Der satt altså han og kunne dømme meg til å bære fram et foster som kanskje var skadet!
Etter aborten vokste raseriet til en bestemmelse: En dag skal ta deg!
På den tiden hadde jeg heldigvis en god sjef, Oddvar Foss. Han var samfunnsengasjert og ga meg grønt lys til å lage to dokumentarprogram om abortsaken, ett om kvinners møte med abortnemnda, og ett om abortkampens historie.
Gjennom historien hadde kvinner vært henvist til illegale og farlige aborter. Mange døde av skadene. Kirkens menn stemplet kvinnene som mordere og syndere mot Gud, og fikk følge av store deler av legestanden. Trussel om fengselsstraff gjorde at kvinnene aldri snakket om det. De var kriminalisert til taushet.
Jeg ville bryte tausheten. Jeg ville sette kvinners egne historier opp mot motstandernes feilaktige framstillinger av abortsøkende kvinner.
Men uten kvinnebevegelsen hadde filmene ikke vært mulig. Jeg fikk hjelp av Kvinnefronten, Nyfeministene, Arbeiderpartiets kvinnebevegelse, mødrehygienekontoret og aktivister i Sosialistiske legers forening. De hjalp meg med å finne unge og gamle kvinner som hadde mot til å fortelle foran kameraet
Når de opptakene var gjort, kontaktet jeg overlege Nilsen og ba om intervju til programmet om kvinners møte med abortnemnda. Han forlangte å få se filmen før sending. Og det fikk han – sammen med kvinnene som fortalte om sine erfaringer i møte med abortnemnd. Etter visning reiste han seg for å protestere. Men da tok kvinnene til motmæle en etter en. Til slutt tok han hatt og frakk og gikk. Jeg hørte ikke mer fra ham.
Krav om saklighet, objektivitet og upartiskhet sto sterkt i NRK. Jeg tøyde kravene i kvinnenes favør.
Til filmen om abortkampens historie intervjuet jeg formannen for Folkeaksjonen mot selvbestemt abort, legen Hans Olav Tungesvik fra Kristelig folkeparti. Men jeg sørget for å redigere ham inn slik at det ikke ødela filmen, hvis han trakk seg før sending. Han gjorde nettopp det.
Og jeg husker ennå følelsen da jeg snek inn ordet «vi» i kommentaren. i stedet for «de». Det var uhørt på den tiden, men jeg ville snakke om oss.
Reaksjonen på programmene var overveldende. Avisinnlegg, brev og blomster. Protestene var mange, men takksigelsene var flere.
Bokutgivelse
Så tok Oktober forlag kontakt og spurte om jeg kunne skrive bok.
Jeg sa som sant var: Det vet jeg ikke. Jeg har aldri gjort det før, men jeg skal prøve. Da manus var ferdig, sa Knut Johansen på forlaget: «Du må sette inn kildehenvisninger». Så satt vi en kveld og lagde fotnoter i all hast. Heldigvis.
Boka Ikke send meg til en “kone”, doktor kom i 1981, først etter at abortkampen var vunnet.
Fjernsynsdokumentarer fyker fort forbi. De blir vist, vekker mer eller mindre oppsikt, i heldige tilfelle påvirker de sakers gang, men glemmes fort. Mine to dokumentarer om abortkampen er glemt for lengst. De finnes heller ikke i fullstendig utgave lenger. Men boka har bevart stemmene til de modige kvinnene, og stemmene til motstanderne, som med Gud i hånd fratok kvinner råderett i eget liv.
Til min store overraskelse ble boka lest, selv om abortkampen var vunnet. Den brukes fremdeles av aktivister og forskere.
Kampen mot porno
Sjefen min, Oddvar Foss ga meg rom til å jobbe med kvinnebevegelsens saker.
Det foregikk slik: Jeg skrev et programforslag på en A-4 side, banket på kontordøra til Oddvar. Han leste, så opp og spurte: «Ja, men må du dette da, Ellen?» Jeg måtte argumentere, ja, jeg må fordi… og la fram argumentene. Oftest endte det med at Oddvar sa: «Ja, ja, du får gjøre det, da».
Slik var det også da jeg ville lage dokumentar om pornokampen på 80-tallet.
Jeg må også gi bakgrunnen her:
I Danmark var bildepornografien frigitt i 1969. Dansk pornoeksport vokste i ekspressfart. Det gjorde også norsk import. Porno-sjapper poppet opp, først bak nedtrukne gardiner, så større butikker med sentral beliggenhet og store utstillingsvinduer. Småkjeltringen Leif Hagen bygde raskt opp sitt eget pornoimperium. Fra 1976 ga han også ut mannfolkbladet Aktuell Rapport, som i all hovedsak var en postordrekatalog med annonsert for porno han solgte. Gjennom annonsene kunne man kjøpe all slags porno, også grov vold mot kvinner og barn, og porno med kvinner og dyr.
Narvesen distribuerte mannfolkbladene til kiosker og dagligvarebutikker over hele landet, der de ofte ble stilt ut på fremtredende plass.
Den gang forbød straffeloven såkalt «utuktige» skrifter, altså umoralske skrifter. Men kvinne-aktivister gikk ikke til kamp mot porno, fordi den var umoralsk, men fordi den var kvinneundertrykkende. De tente pornobål i protest. Arrestasjoner fulgte. Aviser og TV kom på banen.
Så reagerte Senterpartiets kvinner, og tok initiativ til Kvinnenes fellesaksjon mot pornografi i 1977. Kravene var blant annet: Nei til salg av kvinnekroppen og nei til pornoens utnyttelse av lesbiske og andre minoriteter, og forbud mot hard-porno.
Oppslutningen ble stor, fra gamle og nye kvinneorganisasjoner. Senterpartiet, bondekvinnene og kristne kvinneorganisasjoner hadde nettverk over hele landet, og de nye kvinneorganisasjonene hadde fersk aksjonisterfaring. Kvinnefronten hadde også grupper over hele landet. På kort tid var et stort apparat mobilisert. Kvinner – og noen menn – startet aksjonsgrupper i sine lokalmiljø på store og små steder.
Etter en tid fikk Kvinnefronten ideen til et lysbildeforedrag, som Fellesaksjonen brukte for å vise hvor kvinneundertrykkende pornografien var. Foredraget la vekt på at pornoen også ga unge menn et skadelig bilde av seksualitet. Den som holdt flest foredrag på åpne møter rundt i landet, var Unni Rustad fra Kvinnefronten.
Jeg ville følge Unni på turne med et filmteam.
«Må du det da, Ellen?» spurte Oddvar Foss. «Ja, jeg må det fordi…» argumenterte jeg. «Ja, du får gjøre det, da».
Høsten 1983 var filmen Kampen mot porno ferdig. Jeg viste den til Oddvar. Jeg husker hva han sa: «Det var jævlig bra. Nå blir det bråk!»
Og det ble det. Førstesideoppslag med krigstyper. Lokalpolitikere var rystet. Stortingsrepresentanter var i harnisk og lovet lov-endring. Men det viktigste var at kampen mot pornografi, som hadde pågått siden midt på70-tallet, ble kjent over absolutt hele Norge. Programmet utløste et skred av aktivitet.
Men myndighetene slepte fremdeles beina etter seg. Riktignok ble pornolagrene til Hagen beslaglagt, og han fikk forbud mot å drive forretning. Men Hagen bare flirte aksjonistene opp i ansiktet og fylte opp. Så lenge det fantes kjøpere, fortsatte han å selge porno, også med barn og dyr, og stadig grovere vold.
Fellesaksjonen og kvinnebevegelsen ga seg ikke, selv om straffelovens forbud mot såkalt utuktige skrifter var til liten nytte i kampen mot kvinneundertrykking.
Men da likestillingsloven kom, fikk også markedsføringsloven en ny bestemmelse. Den forbød kvinnediskriminerende reklame. Hvorpå Kvinnesaksforeningen anmeldte en reklame for et mannfolkblad med et kvinnediskriminerende bilde på forsiden. Annonsen og bildet ble kjent ulovlig i 1982. Endelig en seier. Den kunne vi bruke. Leif Hagen solgte jo porno gjennom drøssevis av nettopp slike bildeannonser i Aktuell rapport.
Neste framstøt i NRK planla jeg sammen med Kvinnefronten og Fellesaksjonen, som nå var utvidet til å omfatte kamp mot prostitusjon, og der Unni var blitt leder.
I Januar 1985 ble dokumentaren Kampen mot porno sendt i reprise. Dagen etter fulgte en femti minutters debatt – i beste sendetid. Jeg var debattleder for første og eneste gang i mitt liv.
I debatten dokumenterte jeg foran både direktøren og styrelederen i Narvesen hva kjøpere fikk tak i gjennom Aktuell Rapport, som Narvesen distribuerte: overgrep mot kvinner og barn, grov tortur av kvinner og porno med dyr. Jeg husker direktøren stotret fram at han ikke var klar over dette. Hvorpå Unni sa at «da var han snart den eneste i landet som ikke visste hva bladene inneholdt!» Styrelederen i Narvesen måtte vedgå at innholdet var klart ulovlig.
Etter debatten fikk Narvesen stanset distribusjonen av to nummer av Aktuell Rapport. Dokumentarfilmen – og debatten – ga resultater.
Men: Ikke lenge etter rykket Narvesen inn helsides annonser i landets største aviser med bilde av pornobål og overskriften: Skal bålbrennere bestemme?
Høsten 1985 ble Leif Hagen nok en gang fradømt retten til å drive forretninger. Da flyttet han til Sverige og fortsatte businessen derfra. Men fremdeles kom postordepakkene fra butikken hans i Norge.
Høsten 1985 var det også stortingsvalg. Nå var Fellesaksjonen mot porno og prostitusjon blitt en kraft politikerne måtte lytte til. På det meste hadde Fellesaksjonen tilslutning fra organisasjoner med mer enn 500 000 medlemmer.
Og politikere fra Arbeiderpartiet og Høyre kappløp om å få endret pornobestemmelsen i straffeloven, slik at saken ble ryddet av veien før valget. Arbeiderpartiet vant kappløpet. Før valget vedtok Stortinget i ekspressfart ny pornobestemmelse.
Fellesaksjonen hadde stått på til siste stund. I den nye lovteksten ville de ha inn denne formuleringen i definisjon av porno: «Krenkende eller nedverdigende framstilling av kvinne eller mann».
Lovteksten som ble vedtatt hadde med begrepet «menneskelig nedverdigende» i definisjonen av porno. Det var jo en seier, i følge juristen Anne Robberstad, som var rådgiver for Fellesaksjonen.
Etter vedtak av den nye loven satte kvinnebevegelsen i gang med å anmelde. Men: Loven ble ikke håndhevet. Alle anmeldelsene ble henlagt. I ettertid oppsummerer Robberstad det slik: Vi vant slaget, men tapte krigen.
Men noen resultater ble det etter nesten ti år med pornokamp: Pornoen forsvant fra gatebildet, fra utstillingsvinduer og fra bladstativene ved kassa i butikkene.
Og: Den store folkeopplysnings-kampanjen mot pornoens undertrykking av kvinner og menn var også med å bane veien for sexkjøpsloven.
Når historien skal skrives
Til slutt en liten kommentar om historieskriving.
Jeg er ikke historiker. Men da forskere i 2013 ga ut boka Da det personlige ble politisk om kvinnebevegelsen på 70-tallet, ble jeg mer enn overrasket. Forsker Tone Hellesund skrev at Kvinnefronten valgte å stå utenfor Fellesaksjonen mot porno og prostitusjon. Utrolig! Hvor hadde hun det fra? Kvinnefronten var jo drivende i aksjonen!
Jeg kontaktet Hellesund og spurte etter kilden til den feilen, men hun kunne ikke huske kilden.
Jeg kan trøste ettertiden med at feilen er rettet opp i boka Vi var mange, om 70-tallets kvinneaktivister, som Unni Rustad, Berit Morland, Linn Stalsberg og jeg ga ut i 2018.
Der kan alle, blant mye annet, lese om Fellesaksjonens kamp mot utbytting og salg av kvinner – og om Kvinnefrontens rolle i aksjonen.
Denne kampen har ikke gått ut på dato.
Ikke Kvinnefronten heller.
Ellen Aanesen
Denne teksten ble holdt som foredrag under seminaret “Kvinnekampen visualisert: Plakater og dokumentarfilm fra 1970-tallets kvinnebevegelse” på Nasjonalbiblioteket, Solli plass, 08.09.2023.