Inger Derlick (f. 1944) har jobbet som kostymedesigner i film, teater, ballett, show og TV. Hun debuterte som kostymedesigner i film på slutten av 1960-årene med Døden i gatene (1970), og tegnet etter dette kostymer til en rekke norske spillefilmer. Derlick hadde blant annet et lengre samarbeid med regissør Erik Gustavson, og var kostymedesigner på filmene Blackout (1986), Herman (1990) og Knut Hamsun-adaptasjonen Telegrafisten (1993), og tegnet også kostymer til Tarjei Vesaas-adaptasjonen Is-slottet (1987). Derlicks siste film var Den som frykter ulven i 2004. I november 2024 kommer Derlick ut med boken Mitt liv med mote og kostyme om sin tid som kostymedesigner.
Ellen Ystehede (f. 1973) jobber som kostymedesigner i film, TV, reklame og teater. Ystehede begynte sin karriere som kostymedesigner i film i 2003 med spillefilmen Bare Bea (2004). Hun har siden vært kostymedesigner på spillefilmer som Sykt lykkelig (2010) og Babycall (2010) og TV-seriene Lillyhammer (2011) og Frikjent (2015-2016), og har samarbeidet med regissør Joachim Trier på filmene Oslo 31. august (2011), Thelma (2017), og Verdens verste menneske (2021). I 2024 ble hun ble nominert til Amandaprisen for sine kostymer til Hisham Zamans A Happy Day (2023).
Panelsamtalen foregikk 4 mai 2023, under konferansen Feminist film history in Scandinavia: New approaches, methodologies, and connections. Focus: Film costume design and the archive, på Nasjonalbiblioteket, Solli plass, i Oslo.
LW: Vi tänkte att vi skulle börja med att fråga lite om er bakgrund, och hur ni började jobba med kostymdesign. Det vill vi alla höra.
MFL: Og om dere kan introdusere dere selv gjennom å si noe om veien inn i kostymedesign og filmbransjen?
ID: Er det «age before beauty?» Jeg har hatt all den utdannelsen man kan ha. Jeg har svennebrev i kjole og draktsøm, og så har jeg vært på Tilskjærerakademiet i Stockholm. Det var en slags tilleggsutdannelse. Og så har jeg diplom fra Statens håndverks- og kunstindustriskole, som det så pent het før det skiftet navn til Kunsthøyskolen.
LW: Ja, hur många år är det? Massor av år?
ID: Ja, masser av år. Jeg kommer fra landet og alt skulle være så grundig!
EY: Jeg har gått ett av to år på søm- og tekstilformgivning etter videregående, og så gikk jeg på Central St. Martins, i fire år – Design for Performance, eller Theatre Design. Og så jobbet jeg etter det. Jeg har prøvd meg på litt forskjellig, og jeg begynte på sosialantropologi, men så begynte jeg bare å jobbe istedenfor. Så vi får se, plutselig begynner jeg der igjen!
LW: När visste ni att ni ville arbeta med kostymdesign?
ID: Det tror jeg begynte ganske tidlig. Det begynte vel allerede oppi Telemarken, da jeg tok kjole- og draktsøm. Jeg tegnet mye, og det har jeg alltid gjort – det er ikke lenge siden jeg sluttet. Jeg tegner croquis.
EY: Jeg har også tegnet og holdt på med tekstil og laget ting lenge. Jeg er ikke så dreven syerske, men jeg har jo vært interessert i det hele tiden. Og så er jeg interessert i folk og hvordan de ser ut og hvordan de er. Og så har jeg bare blitt kostymedesigner. Ikke det at det går av seg selv, men jeg har hatt lyst til det, og så plutselig sitter man her og lurer på om man faktisk har blitt det! Det er en veldig interessant jobb, tross alt, selv om vi i dag har snakket om alt som kan forbedres.
MFL: Var det tilfeldig at det ble film?
ID: Ja, jeg begynte på Nationaltheatret. Jeg var assistent på store produksjoner, og lærte fantastisk mye. Jeg lærte til og med hvordan jeg skulle lage et budsjett, og det har jeg tjent veldig mye på i filmproduksjon, for jeg har vært interessert og har kunnet komme med antagelser om hva ting vil koste. For alt handler om penger. Jeg lærte av den gamle kostymesjefen der [Lita Prahl] at man skal legge på 25%. Det har jeg hatt mye glede av.
MFL: Kan dere si litt om hvordan dere kom inn i filmen? Hvordan får man sin første jobb innen filmkostyme?
EY: Vel, etter St. Martins begynte jeg som assistent for en scenograf og kostymedesigner innen teater, Erlend Birkeland, som er meget dyktig. Jeg jobbet med ham og gjorde også litt kostymedesign. Film ble det etter hvert. Jeg ble tilbudt en film som jeg sa ja til, og kasta meg ut i det. Men da fikk jeg jo sjokk, og jeg fikk det litt i fleisen hvor lite jeg egentlig kunne om det tekniske og praktiske. Det man skjønner etter hvert er at én ting er design, og du kan vite så mye du vil om hvordan du vil at det skal se ut og hvordan du får disse klærne og kostymene til å se slik ut – men i film er jo det tekniske alt, og det er en større del av jobben. Man filmer jo aldri kronologisk, man begynner på slutten og slutter på begynnelsen, og alle scener deles opp og puttes i en stor hatt. Og så plukker man ut dagsplaner som du får kvelden før, og så er det bare shoot. Det er en veldig praktisk og teknisk jobb som krever mye planlegging og et bra team, og mye annet enn bare det å synse om hvordan det skal se ut. Men etter den første filmen fikk jeg jo god hjelp og lærte mye, og jeg har lært mye av feil og har lært mye av andre.
MFL: Var dette i 2004?
EY: Ja, i 2003. Bare Bea var den første filmen jeg jobbet på.
LW: Och det var ungefär i samma period som du avslutade din karriär? Du började, Ellen, då du avslutade, Inger?
ID: Ja, men jeg var jo mye heldigere enn henne da. Den første produksjonen jeg var med på kastet jeg meg inn i, men senere kom jeg med veldig tidlig i prosjektene og fikk da være med på planleggingen og alt. Ja, jeg følte at vi alle var med. Hele tiden. Jeg var heldig som kom under, hva skal jeg si, «favntaket» til Erik Gustavson, og jeg gjorde mange filmer med ham. Og han var fantastisk til å ta vare på teamet sitt. Det er det jo ikke alle som er, men han var så takknemlig for alt vi gjorde alle sammen. Og resultatet ble jo mye bedre enn veldig mange andre filmer der vi ikke ble tatt vare på.
LW: Så en inkluderande regissör, det är väldigt viktigt, och ett nära samarbete med regissören.
EY: Det er veldig viktig å samarbeide godt med regissøren, og det er viktig med en produsent som skjønner hva vi driver med.
LW: Hur är det med andra aktörer? Jag tänker på scenografen, till exempel?
EY & ID: Ja, absolutt! Det er et samarbeid.
ID: Filmproduksjon er jo et typisk team-arbeide. Jo bedre det teamet jobber sammen, og jo bedre både produsenten og regissøren tar vare på oss alle, jo bedre blir resultatet. Når jeg nå har dratt frem alle mine jobber, kan jeg se tydelig når vi har vært et godt team, og hatt et godt samarbeidet.
MFL: Er det å jobbe med en regissør flere ganger et slags lykketreff, slik at man da over tid får bedre rammer rundt arbeidet?
ID: Det er et lykketreff, det vil jeg si. Jeg har jo jobbet på teatret også, med de samme regissørene, så det er et lykketreff.
LW: Och skådespelare också tänker jag, eller hur?
EY: Det er sjeldent vi velger de da…
ID: Ja, men det er absolutt en fordel det altså! Jeg har blitt veldig glad i mange av de skuespillerne jeg har jobbet med. Norge er jo så lite, så skuespillerne går jo igjen!
EY: Ja visst, det er jo det som er gøy, å få gjøre skuespillerne om til nye karakterer, forandre dem så godt man kan.
ID: Vi, for eksempel, har fått jobbe med den samme skuespilleren vi!
EY: Ja, det er gøy, at du gjorde den første filmen til Anders Danielsen Lie.
MFL: Herman, fra 1990?
EY: Ja, det er jo gøy å se hvordan det har utvikla seg med ham. Han er også veldig morsom å jobbe med synes jeg. Det er sjeldent du ser en skuespiller som er en person i levende live, og så ser du ham i monitor, eller på skjermen, og så har han blitt en helt annen. Han kan forandres, det er veldig gøy.
MFL: Ja, det var det vi lurte på, fordi vi kikket jo på filmografiene deres med lister over produksjonene dere har jobbet på, også la vi merke til Herman (1990) og Verdens verste menneske (2021). Det er en scene i Verdens verste menneske der han (Anders Danielsen Lie) sitter i trappeoppgangen med lue på som man kan tolke som en slags hommage til Herman?
EY: Man tenker vel på Herman der ja! I filmen mister han håret, så han var sminka med en sånn perfekt bald cap, men så valgte de å ha lua på allikevel. Så det var veldig mange timer med veldig bra sminkejobb som ikke syntes…
LW: Får jag fråga, du, Ellen, har jobbat i branschen i 20 år nu, och Inger, du har 33 år på din sida. Du slutade 2004 och det har gått 20 år nu. Jag tänker: Skillnaden mellan då och nu när det gäller produktionsvillkor och arbetsförhållanden? Du pratar så mycket om gemenskapsfrågan och familjekänslan och jag känner inte igen det alls från dom intervjuer jag har gjort med kostymmakare i Sverige.
EY: Jeg har hørt det at vi kjenner hverandre litt bedre her i Norge. Vi er selvfølgelig konkurrenter, men det er jo ikke sånn at vi er fiender. Vi kjenner jo til hverandre og spør hverandre om tips.
LW: Det finns ett stöd?
EY: Ja, det blir for dumt å gjøre noe annet tror jeg. Når det gjelder før og nå, så er det klart det er kjempeforskjell. Jeg husker jo tiden før mobiltelefon, mens nå kan man få dagsplaner på Facebook klokken ti om kvelden dagen før. Du, Inger, fortalte at før så kom de kjørende rundt med prints, og leverte på døra?
ID: På kostymeprøver så sto vi med kamera for å ta bilder, for det var jo ikke alltid at regissøren kunne være der. Og da hadde vi assistenter som løp til fotografen og fikk dem fremkalt, sånn at etter noen timer så kunne vi gå til regissøren og vise hva vi hadde gjort. Jeg har jo SÅNNE ringpermer med bilder av statister, prøver på 150 mennesker. Det blir mye.
EY: Jeg skulle nesten ønske det var sånn fremdeles. Jeg merker jo at det blir kortere og kortere tid og mindre og mindre penger. Nå synes jeg det er på grensa av å være forsvarlig, og det er mye som man godt kan bremse litt ned på. Det kan bli litt vel mye sirkus til tider. Det er veldig mye bæring og flytting. Det er mye transport.
ID: Den transporten kan du lese om i boken jeg holder på å skrive. Jeg hadde en sånn stor kostymebil, og en gang så kjørte jeg inn i garasjen nede på Vika der, eller nede på Aker Brygge. Men det jeg ikke visste, var at der man kjørte ut, der var det mye lavere, så da jeg kjørte ut gikk hele taket av og alle kostymene raste ned!
Sånne ting kan skje, og jeg har mange historier.
MFL: Er det noe forskjell i forarbeid, med tanke på hvordan dere jobber? Jeg tenker på dette med skisser og mood board?
EY: Jeg skisser jo, men ikke så mye. Det handler mer om å finne referansebilder. Jeg jobber jo mest med nåtidsfilm, og da er det ikke så mye vi skal sy. Det hender vi syr det opp, selvfølgelig, og da trenger vi skisser, eller referanser. Men det handler mest om å lage mood board, altså bilder. Da er klart at det er mye lettere nå som man bare kan sitte å søke etter bilder, eller enkelt ta bilde av folk.
ID: Ja, det å lete etter bilder på nettet, istedenfor å løpe rundt etter journaler og slikt.
EY: Ja, det er jo en kjempeforskjell. Det er mye mer tilgjengelig.
Jeg tror også at mye kommer til å skje videre. Jeg ser på hvordan sønnen min sitter med FIFA og lager spillere. Da sitter han jo og lager en karakter. Så det kan godt hende du i fremtiden kan scanne en skuespiller, og i stedet for å ha hundre kostymeprøver kan du komme litt nærmere en ide om hva du ser etter på den måten. Men du må jo allikevel lage klærne…
ID: Jeg tror du har rett i det du sier der.
MLF: For det finnes ikke noe sånt nå?
EY: Det finnes noe, men det er dyrt. Jeg vet at Prada har noe sånt, men det er liksom ikke helt hos oss enda.
ID: Men så kommer man jo ikke bort fra at kostymer er skuespillernes arbeidstøy. De skal jo gjøre jobben sin i dem. Og, det er mye jobb altså.
MFL: Ja, hvordan er det å jobbe med skuespillere?
ID: Altså, de fleste blir man jo veldig glad i. Men noen kan jo være… Særlig hvis de er usikre på rollen sin, da kan de være veldig vanskelige altså. Det verste jeg har vært med på var at jeg fikk sydd – det var den gangen det var skredder i byen – og jeg fikk sydd en historisk dress i dyp fiolett velur til en skuespiller som skulle være veldig jålete for den tiden. Og så klarte han det ikke. Han skulle bare ha en vanlig sort frakk. Å herregud, det var mye penger ut av vinduet altså.
LW: Så han fick bestämma?
ID: Ja, for han var så usikker at han ble veldig nervøs.
EY: Ja, det er ikke ett svar på hvordan det er å jobbe med skuespillere, de er jo forskjellige de. Men en ting jeg kanskje vil si om forholdene i Norge som jeg synes kunne bedre seg er at man godt kan ta mye bedre vare på dem. Det er jo vi som er nærmest skuespillerne og hører alt – vi og sminke. Og jeg synes man kan skjerpe seg på hvordan man behandler skuespillere på sett. At man kan ha bedre fasiliteter. Jeg mener ikke at man skal ha store trailerparker her, men at man kan passe på at de har skikkelig steder å skifte, og å ha pause. Det blir ofte vi som sier ifra for dem, selv om de ikke alltid vil det.
ID: Jeg tror at det er veldig viktig, fordi det går også utover kostyme og sminke. Vi jobber på kroppen deres, så det at de ikke har det bra, det går utover oss.
LW: Ja, och ibland är den där kroppen naken, när den ska kläs, eller hur? De är väldigt utsatta.
EY: Jeg vet ikke hvor det kommer fra at man skal ta så lett på kostymejobben og på det å skifte og ha et sted å oppholde seg. Om det er matpakke-Norge eller hva det er som gjør at man ikke skal ha det så godt, at det er sånn «det er ikke så farlig». Men jeg tenker: bare gi dem et skifterom! Selvfølgelig er det ofte det, men det er altfor mange ganger at det heller er sånn: «bare skift på do», og så er det jeg som er problemet og som er kravstor fordi jeg synes at de fortjener bedre.
ID: Og det var akkurat likedan før.
LW: Hur ser er egen position och status ut på filminspelningen?
ID: Jeg tror jeg hadde litt fordel av å være litt tidligere ute, når det var mer plass på en måte.
EY: Nå har jeg jobbet med flere som er fra KHiO, og jeg vet ikke om det er generasjon eller KHiO, men jeg merker at de er flinkere til å si fra at man ikke finner seg i hva som helst. Men når man er midt oppi det, da blir man veldig sånn, ja, besatt. Og veldig gira, fordi man har så lyst til å få det til, og så strekker man seg ofte litt for langt. Det er et par ting man kan forbedre i bransjen, men det er også en veldig spennende jobb.
LW: Det är passion som driver er; ni är väldigt passionerade?
EY: Det er jo det. Det er veldig gøy når det blir som man vil! Det er jo det kostymedesign er: å finne ut hvordan denne karakteren er, og hvordan dette bildet skal se ut og hvordan denne filmen skal bli.
ID: Ja! Og det beste som kan skje er at man får takk for at man laget det bildet.