– Jeg planla å tilbringe ett år i Peru, men nå har jeg vært der en stund, ler Eyde som er i Oslo for å avlevere filmopptak til Nasjonalbiblioteket etter en årrekke med filmproduksjon.
I motsetning til dagens filmregissører som ofte skildrer enkeltpersoner og deres psyke, lager Marianne Eyde filmer om store menneskegrupper. I La vida es una sola er det bøndene i en landsby, regjeringsstyrkene og den militante gruppen Den lysende sti som er i fokus. Å lage film er for Eyde en måte å komme nærmere folk på, og spillefilmene hennes er et resultat av store kollektive samarbeid.
Etter å ha ankommet Peru fikk Eyde jobb i en barnehage. Hun mente imidlertid at denne jobben burde gå til lokale folk.
– Jeg sa til dem at jeg ikke skulle ta noen andres jobb, og sluttet etter tre timer, ler Eyde.
Eyde tok en halvdagsjobb i et reisebyrå, og brukte fritiden til å organisere aktiviteter for ungdom i den fattige bydelen Comas. I 1969 giftet hun seg og fikk senere en datter. På kveldstid studerte hun medievitenskap ved Universitetet I Lima.
Under studiene fikk hun jobb i produksjonsselskapet Producciones Cinematograficas del Peru, som produserte kortfilm. Der gjorde hun blant annet researcharbeid, men Eyde var ikke helt fornøyd med ordningen.
– Hver gang vi diskuterte tema så valgte de det temaet jeg likte minst. Jeg startet derfor mitt eget selskap. Jeg tok opp banklån og inngikk en co-produksjonsavtale med Producciones Cinematograficas del Peru. Det betyr at de betalte for laboratorier og jeg satt inn arbeidskraft. Peru hadde en gunstig kortfilmlov som gav penger tilbake på skatten til kortfilmer som ble vist som forfilm på kino. Dersom du lagde fire kortfilmer i året, så kunne du leve av det, forklarer Eyde.
Eyde har på det tidspunktet et eget filmselskap, en co-produksjonsavtale, og kanskje viktigst; hun får selv velge tema til filmene. Hun manglet imidlertid noe vesentlig. Dersom hun skulle lage rimelige filmer trengte hun teknisk kompetanse.
– Nå er det mange kvinnelige teknikere i Sør-Amerika, men den gangen, spesielt hvis du i tillegg hadde barn, så fikk du høre at dette kanskje ikke var noe for deg. I 1976 reiste jeg tilbake til Frankrike og fikk jobb som praktikant i Alga Samuelson i Paris.
Alga Samuelson var et firma som drev med utleie av teknisk utstyr til filmproduksjoner. Dette var et strategisk valg fra Eydes side. Mens datteren tilbrakte dagene i barnehage, kunne Eyde ta kontakt med kunder, og tilby jobb som assistent på deres filmprosjekter. Slik lærte hun kamerateknikk, klipping og lydetterarbeid. Hun fikk også erfaring med fremkalling i laboratoriene til selskapet Éclair. Ved Alga Samuelson traff hun dessuten den franske filmfotografen Anne Khripounoff som senere skulle bli en viktig støttespiller.
Under tiden i Paris traff hun også Jean-Marie Lavalou og Alain Masseron som på 70-tallet utviklet Louma kranen, en fjernstyrt kran med teleskopfunksjon som gjerne brukes til kompliserte enkelttagninger. Sammen med Lavalou reiste Eyde rundt og gjorde demonstrasjoner av kranen, og hun minnes spesielt en kunde som gjestet Biarritz i 1976 for å se på den nye teknologien.
– Jean-Marie hadde hørt at Spielberg skulle se på kranen. Han skulle være der klokka ti og vi var tre personer som sto klare – kranen skulle nemlig monteres og demonteres på veldig kort tid. Klokken ble imidlertid 12 og vi så ingenting til Spielberg, og da sa Lavalou at vi uansett måtte feire. Vi feiret med god lunsj, forteller Eyde.
Etter lunsjen kom Spielberg. Demonstrasjonen var vellykket og Spielberg tok kranen med seg til Los Angeles.
Eydes kunnskapsreise i Paris nærmet seg slutten, men det var en ting som gjensto: før hun satte seg på flyet tilbake til Lima kjøpte hun et brukt 16mm Éclair-kamera som hun fikset opp på det mekaniske verkstedet til Alga Samuelson.
Tilbake i Peru fortsatte hun med kortfilmproduksjonen, men ble etterhvert urolig over at kortfilmloven som gav skatterefusjon på kortfilmer ikke skulle vare. Eyde satset dermed på lengre prosjekter med filmene Kasire (1980) og Alpaca Breeders of Chimbova (1983), som hun regisserte, skrev manus til og fotograferte med sitt 16mm Éclair-kamera. Kasire var også hennes hovedoppgave ved Universitetet i Lima. Hun samarbeidet med store distribusjonsselskaper som Gaumont, som solgte Kasire til Japan, Australia og Canada. Dette samarbeidet viste seg imidlertid å ikke være særlig lønnsomt.
– Du kan ikke arbeide med store selskaper. Når du får regnskapet så skylder du dem omtrent penger, så jeg sa: Vær så snill å gi meg rettighetene tilbake før jeg skylder dere mer penger.
Tidlig på 80-tallet startet Eyde arbeidet med spillefilmen Los Ronderos (1987). Her fikk hun med seg Anne Khripounoff, som hun traff på Alga Samuelson. Khripounoff var blant Frankrikes første kvinnelige filmfotografer som blant annet hadde erfaring som kameraassistent på L’homme qui aimait les femmes og La chambre verte (François Truffaut, 1977 og 1978) og som fotograf på Je suis timide… mais je me soigne (Pierre Richard, 1978).
– Takket være Khripounoff og hennes planlegging fikk Los Ronderos et enormt publikum. Folk kom i busser og lastebiler. Vi startet i provinsen. Inntektene i den første byen betalte markedsføringen i den neste. Den første kinoeieren var så fornøyd den første kvelden at han begynte å drikke og drakk resten av uken. Jeg måtte sitte i kassen, mens kvinnekomitéen kontrollerte billettene.
Hvordan fikk dere ut ordet til så mange?
– Vi fikk hjelp av bondeorganisasjonene som var veldig sterke den gangen.
Bondeorganisasjonene var også involvert i selve produksjonen av Los Ronderos, fra arbeidet med manuset som er basert på bøndenes egne historier, til ansettelse av skuespillere som også var bønder. Organisasjonen representerte hele distriktet, og det var dermed krav om at alle landsbyer skulle være representert i filmen, noe som førte til mange lange vandringer for Eyde som tok seg av arbeidet med å trene opp skuespillere.
– En dag sa jeg til min datter: ‘Vi pakker og reiser tilbake til Lima; Jeg er gørr lei!’ Da sa hun: ‘Men mamma, skal du bare gå fra alle som støtter deg – skal du bare si at du er lei og gå?
Los Ronderos hadde premiere i 1987. Hos kritikerne fikk den dårlige omtaler. Den ble vist på filmfestivalen i Havana, hvor det ble det sagt at filmen aldri skulle vært med. Hos bondebefolkningen gjorde den imidlertid braksuksess. En halv million peruanere så filmen, og Eydes banklån ble nedbetalt.
– Jeg tror filmens suksess skyldes at den var et kollektivt arbeid helt fra starten av – mye av det som utgjør filmen ble med til tross for meg – mye jeg ikke hadde tenkt eller planlagt. Siden så mange deltok i produksjonen var det nok mange som følte at filmen hadde med dem å gjøre.
Og du ble gjeldfri?
– Jeg ble gjeldfri, men det var med en halv million tilskuere, presiserer Eyde.
Eydes andre spillefilm, La via es una sola (Du har bare ett liv) hadde premiere i 1993. Som med Los Ronderos er filmen basert på reelle konflikter som rammer bondefolket i Peru.
– Jeg laget La vida es una sola fordi jeg ble så sint. Jeg har alltid reist mye rundt i landet. Jeg reiste på lastebil, buss, båt og hest, men på denne tiden var det steder jeg ikke kunne reise fordi folk ble stoppet av regjeringen eller Sendero Luminoso (Den lysende sti).
Den lysende sti er en militant kommunistisk gruppe som gradvis fikk unge tilhengere ved flere peruanske universiteter på 1960- og 70-tallet. I 1980 startet gruppen en geriljakrig i det peruanske høylandet. Slik ble kampen mellom Den lysende sti og styresmaktene til dels en kamp om de ulike områdene, noe som rammet bøndene. De som forsøkte å forholde seg nøytrale ble ansett som fiender av både regjeringen og Den lysende sti.
– Folk rømte fra landsbyene og kunne gå åtti mil for å flykte fra Den lysende sti. Mange våget ikke å fortelle hvor de kom fra.
På bakgrunn av sine tidligere filmprosjekter hadde Eyde et stort nettverk av kontakter hos de lokale bøndene. Hun engasjerte en bekjent fra bondeorganisasjonen (som fremdeles sto sterkt i landet) og gjorde intervjuer med bønder og soldater fra militæret.
– Vi hadde vel rundt tusen sider med intervjuer til slutt.
Hun engasjerte en dramaturg, og sammen laget de et manus basert på intervjuene.
– Hver setning som sies i La vida es una sola var det noen som sa i intervjuene. Dramaturgen var så redd når filmen hadde premiere at han ikke ønsket å ha navnet på rulleteksten.
Med manuset klart trengte Eyde et sted å spille inn filmen. Det måtte være et sted som ikke var kontrollert av Den lysende sti. Hun kledde seg opp med poncho, hatt og skjerf, og la ut på det peruanske høylandet i leting etter en landsby som kunne utgjøre kulissen i La vida es una sola. Hun ble etterhvert kontaktet av en person som tidligere hadde jobbet med kulturaktiviteter i landsbyene. Han hadde hørt at Eyde så etter innspillingssted og tilbød seg som guide. Omsider fant de et sted i fjellene som var perfekt.
– Det lå utenfor veien til Den lysende sti. Et isolert område med lite kontakt. I tillegg var det høyt oppe, slik at jeg fikk naturlig lys hele dagen. Her gjorde vi casting ved å lese manus på spansk og på lokalspråket til Quechuafolket som holder til i Andesfjellene. Vi fikk låne skolen i ferien til opphold, og jeg fikk installert dusjer.
Eyde engasjerte skuespillere som tilbrakte tid med bøndene, slik at bøndene lærte noe om skuespill, mens skuespillerne lærte sitt om jordbruk.
Med manus, skuespillere og innspillingssted trengte Eyde en fotograf. Anne Khripounoff som hadde filmet Los Ronderos ble valgt bort.
– Jeg tror Anne ble veldig såret, men jeg kunne ikke ha en utlending til i landsbyen. Det ville trekke for mye oppmerksomhet. Jeg tenkte: Hvem kan jeg bruke som også kan tåle mine arbeidsmetoder, sove på fellesrom også videre? Jeg spurte noen venner, og de foreslo César Pérez. Peruanske Pérez var den faste fotografen til Jorge Sanjin Sanjinés, som var blant de første bolivianske regissørene som laget film om sosiale problemer i Bolivia. Jeg skrev til Pérez, han kom og han var en utrolig god støtte.
I motsetning til Los Ronderos som gjorde stor suksess i Peru, fikk La vida es una sola problemer i landet. Ingen kinoeiere ønsket å sette opp filmen og først ett år etter at den var ferdig fikk La vida es una sola premiere. Eyde hadde imidlertid noen venner som skulle på filmfestival i Chile. Her ble det laget tekstede 35mm-kopier av La vida es una sola som deretter ble vist under Filmfestivalen i Toronto, hvor den ble plukket opp av distribusjonsselskapet Film Transit. La vida es una sola havnet på drøye hundre festivaler verden over, deriblant i Chicago, Hong-Kong og i Sundance.
Filmen måtte imidlertid reise uten følge med regissøren.
– Jeg hadde ikke råd til å dra til Sundance selv, men filmen var der, forteller Eyde.