Gjennom bekjentskaper havnet Petersen i filmbransjen, og ganske raskt etter at hun deltok som kostymeassistent på sin første filminnspilling, en engelsk produksjon som delvis ble spilt inn i Norge, fikk hun som 25-åring hovedansvaret for kostymene på den norske spillefilmen Faneflukt (Eldar Einarson, 1975), satt til okkupasjonstiden. Siden gikk det slag i slag med kostymeoppdrag, og Petersen jobbet som frilanser innen film og NRK i flere tiår før hun trakk seg ut av bransjen, for å heller ta kortvarige spesialoppdrag. Selv om hun har vært godt kjent i filmbransjen, har Petersen som så mange andre kostymedesignere vært lite synlig utenfor filmstudioene og filmsettene. I dette intervjuet forteller Petersen om veien inn i bransjen og hva kostymearbeidet gikk ut på i årene da hun var mest aktiv.
– Gnisten ble virkelig tent underveis i utdanningen på Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS), og under et samarbeid med Teaterhøgskolen, hvor klassen min laget kostymer til avgangsklassens stykke. Etter det gikk jeg vekk fra tanker om industridesign og barneklær, som jeg først hadde trodd jeg skulle bruke utdannelsen til, og det ble kostymedesign.
Jobbet du noe i teateret etter dette? Og hvordan gikk veien videre inn i filmbransjen?
– Jeg jobbet litt på absolutt «nederste hylle» i kostymeavdelingen på Nationaltheatret, hvor jeg var altmulig-hjelp i kostymeavdelingen en kort stund. Litt ekstrajobb ved siden av studiene. Da kunne jeg dra på fargeriet med stoffer, eller reparere litt. Jeg lagde noen smykker til et teaterstykke, og da var jeg veldig stolt. Det var en jobb som gikk på arv i vår avdeling på skolen. Det var første og eneste snusingen på teater. Og så tok Kari Elfstedt, som gikk trinnet over meg på skolen, meg inn som assistent-assistent på en engelsk filmproduksjon. Jeg syntes det miljøet var så spennende at jeg tenkte: dette vil jeg holde på med mer. Det var en engelsk spillefilm som het Ransom (Caspar Wrede, 1975). Innspillingen må ha vært i januar i 1974. Det neste var at den samme Kari Elfstedt tok meg med på sin første kinofilm som kostymesjef, Ungen (Barthold Halle, 1974). Jeg assisterte på den, og det ble bare morsommere og morsommere. Og relativt fort, kanskje litt i forteste laget, fikk jeg min egen oppgave som kostymesjef for Faneflukt (Eldar Einarson, 1975), og deretter gikk det slag i slag. Det var en gullalder!
Var det noen spesielle filmer som inspirerte karrierevalget?
– Det at det ble film var tilfeldig fra starten av. Mitt kjennskap til filmbransjen var null; jeg hadde knapt sett et filmkamera på nært hold før. Men etter den spede begynnelsen med Ransom, og med innspillingen av Oskar Braathens Ungen var motivasjonen på topp til å forsøke å gjøre kostymefaget til et levebrød. At sistnevnte film var en epokefilm gjorde ikke interessen mindre.
Hva skjer når man får et oppdrag?
– Stort sett kom kostymeoppdragene fra Norsk Film A/S, det var der det begynte. Jeg har også vært engasjert hos andre selskaper, som Teamfilm og Marcusfilm. Kari Elfstedt tok meg også med på Reisen til julestjernen og Landstrykere, begge store produksjoner. Det er helst regissøren og produksjonsledelsen som spør etter en kostymedesigner. Så skriver man kontrakt, får manuset og begynner å brekke det ned. Og man får et budsjett å forholde seg til. Da er det ofte duket for forhandlinger med produsenten, som vil holde kostnadene nede for å overholde et totalbudsjett. Mens vi kostymefolk ofte ønsker oss litt mer enn det vi blir tildelt av økonomiske midler.
Hvordan foregår en kostymedesigners forberedelser til en filminnspilling, og kan du si noe om researcharbeid i forbindelse med å skape et bestemt epokebilde?
– Da oppsøker man for eksempel Nasjonalbiblioteket, Folkemuseet og andre museer, søker i arkiver, søker kilder i bilder – så mye bilder som mulig! Se gamle filmer som inspirasjon, likeledes er gamle ukeblader og reklamer nyttige verktøy. Når det gjelder eldre epoker enn det som er dokumentert på foto eller film er det oppslagsverk med tekst og tegninger som granskes. Det finnes mye litteratur om forskjellige miljøer, levesett, klesdrakt, med mere. Undervisningen i drakthistorie på SHKS var også et flott grunnlag.
Når kostymer skulle sys, var det om å gjøre å lete etter materialer og stoffer tett opptil slik de var den gang da. I Norge kan det være litt vrient; det ene agenturet etter det andre har forsvunnet fra markedet, og det er nesten ingen stoffbutikker igjen. Da må man finne andre løsninger. Vi kan bearbeide materialene ved farging og toving og bruke materialer fra loppemarked og brukthandler, som gardiner, sengetepper, duker og portierer, som kan få et fargebad. Vi kan også leie kostymer, enten her til lands eller i utlandet. Jeg har vært i Sverige og England. Det største kostymelageret jeg har vært på var Bermans & Nathans i London. Der har jeg vært to-tre ganger, en gang blant annet for å finne smykker, og da ble jeg stoppet på Heathrow på vei hjem, mistenkt for smugling. Jeg hadde tatt med meg en liten skoeske full av det som tilsynelatende så ut som «diamanter» og andre «edle» smykker som håndbagasje. Men det gikk bra til slutt!
Hva skjer etter at man har lest manuset og gjort seg opp en formening om de ulike rollekarakterene?
– Når jeg eller kolleger har kommet frem til hvordan vi tenker det kan være diskuterer man med regissøren, ser på forslag og forskjellige alternativer. Og så bør man jo tenke på hva slags miljø rollegurene bor og lever i, og sosial status. Skuespillerne har absolutt også et ord med i laget. De skal jo føle seg bekvemme i det skallet vi kler på dem.
Finnes det noen knep for å holde kostnadene nede?
– Jeg vet ikke om det skal kalles knep å forandre på allerede ferdige plagg eller tilbehør, men det blir ofte gjort. Ellers: å bruke rimelige materialer om de kan transformeres til noe annet enn det de i utgangspunktet er. Å lage en fremdriftsplan for arbeidet, og følge den. Å bruke ting fra lager. Alt som ble laget for Norsk Film A/S havnet på Norsk Films lager, mens noen kostymer ble leid inn. De første årene var det mulig å gå rundt på teatrene og låne kostymer der.
Hvordan var det å havne på et filmsett? Var du aktivt medvirkende under innspillingen?
– Hvordan det var? Stort sett givende å følge samspillet mellom regi og aktører, men også til tider slitsomt med lange dager, tunge løft, spesielt på opptak utendørs. Under alle slags forhold og i all slags vær. Som kostymeansvarlig var jeg ikke på sett hele tiden; det var alltid noe som skulle klargjøres for videre opptak. Men assistenten(e) fulgte alltid settet og passet på at skuespillerne hadde riktig kostyme til riktig tid, gjerne i samarbeid med scripten. Og var på pletten med «verktøykassen» hvis noe skulle skje underveis. Ryker noe, så har man med seg de nødvendige remedier for å reparere fort – på stedet. I studioet har du gjerne en systue rett i nærheten, men på settet er det den lille kofferten som er verdifull, der er det teip, sikkerhetsnåler, og sysaker.
Hvordan samarbeider man med de andre fagfunksjonene, som for eksempel fotograf og scenograf?
– Scenograf samarbeidet vi stort sett med når gjelder miljøet rollefigurene skulle bevege seg i, spesielt i studio. Skal en rollefigur sitte i en blomstrete sofa, kler du ikke vedkommende i en blomstrete kjole. Det blir fullstendig krasj! Farger som overhodet ikke passer sammen, og bare ser grelt ut i samme bilde, prøver vi å unngå. Fotografen har også et ord med i laget, spesielt tv-fotografer, i min erfaring. De er ofte opptatt av strukturer og mønstre i kostymer.
Hvilke har vært dine hyppigste samarbeidspartnere i filmbransjen? Utviklet du noen viktige samarbeid?
– Kostymedesigner Kari Elfstedt er den jeg har hatt mest samarbeid med. Og jeg har flere ganger jobbet med de samme filmkollegene, for eksempel regissører. Men ingen nevnt, og ingen glemt
Hva skjer når siste opptak er gjort og innspillingen er ferdig? Hva gjenstår eventuelt av jobben?
– Da skal kostymene som er leid eller lånt leveres tilbake i pen stand. Nyproduserte plagg går gjerne til lager. Noen få ting blir solgt. Alt vaskes og renses, og det kan være litt av en jobb hvis kostymene har vært i sjøen, eller i skitt – det er en oppryddingsjobb! Så gjør man et økonomisk overslag og leverer fra seg regnskapet.
Når man er ferdig med en filminnspilling eller et tv-prosjekt, sitter man da igjen med noen tegninger eller skisser?
– For min del er det er ikke så mye tegninger og skisser å ta vare på. Det meste har foregått muntlig, i stoffprøver og forslag – og kanskje noen streker, men jeg har ikke tegnet mye, og ikke spart på mye. Notater holder jeg underveis. Men vi er forskjellige – noen tegner hvert eneste kostyme og gjør det fantastisk flott, men jeg har ikke jobbet på den måten. Det meste har ellers skjedd i møter og samtaler, man forholder seg ikke til så mange. Filmen er der etterpå, og den er på en måte dokumentasjonen over arbeidet.
Hvordan var veien ut av filmbransjen?
– Jeg ga meg ganske tidlig, som 53-åring, i alle fall med hele produksjoner. Etter hvert ble det ikke så lett å få jobb lenger, jeg hadde nok «gått ut på dato». Bransjen er ganske ung og dynamisk, og nye koster var på banen. Bare noen få av mine samtidige «holder koken», så vidt jeg vet. Men jeg fortsatte å ta kortere oppdrag på noen ukers varighet der det var bruk for min spisskompetanse som særlig er patinering. Reklamefilm og ballett er det også blitt. Da jeg begynte med filmkostymedesign strømmet det på med oppdrag, og jeg jobbet hele tiden, også i NRK, i tillegg til spillefilmproduksjonene. Et engasjement i NRK kunne vare i flere måneder av gangen, i perioden 1982-1997. Jeg var stort sett i Underholdningsavdelingen og i Barn- og Ungdomsavdelingen. Jeg hadde det fryktelig mye moro med KLM, og var med på den siste av Brødrene Dal-seriene. Men også flere av de lange barneseriene, slik som Borgen skole (1987-1990) og Asylet (1995-96), Frida-serien (Berit Nesheim, 1989), og Frida – med hjertet i hånden (Berit Nesheim, 1991). Jeg jobbet også en del med Midt i Smørøyet og en lang serie som het Furuhaugen Blues (1993), men også flere enkeltprogram som Newton. Ellers har det vært flere programmer for voksne og familier, som juleshow, nyttårsshow, sommerkonsertene i Holmenkollen. Da var det både programvertene som skulle kles opp, og de forskjellige artistene og kunstneriske innslagene som for eksempel ballettforestillinger som skulle ha kostyme. En periode (2001-3) var jeg også i jobb for Komistudie, som produserte for TV2. I dag som jeg er pensjonist, er jeg tilknyttet Studio Aurora – hvor jeg lager klær!