Etter studier ved Nordland kunst- og filmfagskole (2003-2005), og en bachelor i filmisk gestaltning ved Filmhögskolan i Göteborg (senere Akademin Valand) i årene mellom 2007 og 2011, startet Mariken Halle sin yrkeskarriere som filmskaper. Under studietiden ved Nordland kunst- og filmfagskole lagde Halle sin første kortfilm, Trygve med hjertet i postkassa i 2005, en kortfilm med ureturnerbare asylsøkere fra Etiopia i hovedrollene.
Sitt første gjennombrudd fikk Mariken Halle med kortfilmen No sex just understand. Filmen skildrer samtalene mellom tre mennesker som tilfeldigvis havner rundt samme bord på en bar en sen kveld. Den unge kvinnen Mia sitter og noterer i en bok, og får snart selskap først av Stefan, en eldre mann, og deretter Jeppe, en yngre mann. Filmen skildrer deres småprat og samtaler. De snakker oftest forbi hverandre, i fragmentariske brokker av små samtaler, men de to mennene er også interessert i Mia og vil ha mer enn bare hennes oppmerksomhet der og da. En flørtende erotisk undertone avløses mot slutten av en mørkere aggresjon. Jeppe vil ikke at Mia skal skrive noe om ham i notisboken sin, og krangler med den unge kvinnen. Filmen tar slutt når Mia litt nervøs forlater lokalet.
No sex just understand var en elevfilm fra Mariken Halles tid ved Filmhögskolan i Göteborg. Den vakte oppsikt, vant flere priser, og skilte seg ut med sin presisjon og letthet i uttrykket. Filmen er nærmest som en observasjonell dokumentar som bare skildrer et tilfeldig møte på en bar og alle de smått absurde samtalene som finner sted. Under den tilsynelatende tilfeldige overflaten, der kamera nærmest bare fanger inn en liten bit virkelighet, finnes imidlertid spenninger og ladede stemninger. Mariken Halle skaper et lite hverdagslig, men intenst stemningsmaleri om kjønnsroller, hverdagsspråk og utekultur.
Samme år som kortfilmen No sex just understand gikk en seiersgang på mange filmfestivaler lagde hun sin første spillefilm Kanskje i morgen. Også dette er en film med en glidende usikkerhet knyttet til filmens status som fiksjon eller dokumentar. Filmen åpner med en lang del som skildrer hvordan Mariken Halle selv og hennes team går omkring og filmer helt vanlige mennesker. Målet er å filme 100 helt vanlige mennesker på gata i Göteborg. Deres reaksjoner på spørsmålet om de får filme dem er svært forskjellig. Mange avviser filmteamet, men noen vil også gjerne bli filmet. De snakker ivrig om hva slags film som kunne blitt laget av deres liv. Tilsynelatende umerkelig følger teamet med på forberedelsene til en filminnspilling, som tilfeldigvis foregår der de går. Teamet følger også med hjem til en ung kvinne som vil vise fram mannen i sitt liv, og til en eldre mann som nesten ikke vil kommunisere med kamerateamet. Denne mannen, som kalles Uno, bringer så teamet til hans mor, som er politi på spaning. Til slutt er vi tilbake hos den unge kvinnen som ville vise fram sin mann. Det er fest i deres leilighet, men noe skjer. Bella bæres inn i et rom, og selv om mennene på festen bedyrer at alt er i sin skjønneste orden, og ber gjestene gå hjem, protesterer mange. De synes det er merkelig at de ikke kan se til Bella, for å sjekke at alt er i orden. Filmen slutter like brått som den begynte, i en uggen og uklar stemning med underliggende dramatikk og spenninger.
Kanskje i morgen starter som en film om innspillingen av en elevfilm, tilsynelatende en intervjubasert cinéma vérité dokumentar om helt vanlige folk, men nesten umerkelig lar filmen oss forstå at det vi ser ikke alltid er tilfeldig og autentisk. Hva som er iscenesatt og hva som er filmet med vanlige mennesker er uklart. Noen av scenene er absurde, med en lavmælt humor, andre er ladet med mørkere undertoner.
Mariken Halles andre langfilm Verden venter fra 2014 starter bokstavelig talt der Kanskje i morgen slutter, og mange av skuespillerne i den første filmen dukker også opp her. Mange av de kunstneriske grepene og strategiene er dessuten også de samme, ikke minst en møysommelig oppbygging av scener som virker dokumentariske, nærmest tilfeldige tverrsnitt fra hverdagslivet, men vi samtidig gjenkjenner velkjente skuespillere i mange av disse scenene. I andre scener er det åpenbart at det dokumentariske smelter over i noe fiktivt uten at vi virkelig kan se der den ene filmgenren slutter og den andre begynner.
Verden venter åpner med en fire minutter lang sekvens helt i svart. Det vi hører er de siste fire minuttene av Kanskje i morgen. Etter dette følger imidlertid en nesten timelang del der vi følger det hverdagslige livet i restauranten på Kunstnernes Hus i Oslo. Selv om Halle ofte leker med å stilisere forholdet mellom lyd og bilde, for eksempel gjennom å la kamera fokusere på noen mennesker og mikrofonen fange opp noe som skjer et annet sted i lokalet, består denne delen tilsynelatende av små hverdagslige scener. Folk bestiller mat og drikke, en liten krangel med en gjest oppstår, og faren til en av de kvinnelige servitørene dukker opp, til servitørens forundring og økende irritasjon.
Langsomt forstår vi at én mulig handlingstråd kretser omkring tre svenske kvinnelige servitører som jobber på Kunstnernes Hus en sommer for å kunne finansiere kjøp av et lokale i Göteborg. De vil starte sitt eget teater. Så skifter imidlertid filmen fokus. En kort stund ser det ut som om forholdet mellom den ene servitøren og hennes far skal utvikles videre, men i stedet slutter filmen med to lengre sekvenser der servitørene er helt perifere karakterer eller rett og slett ikke med. I den første ser vi teamet fra spillefilmen som ble spilt inn i Kanskje i morgen utenfor en kino rett før premieren og deretter på Kunstnernes Hus der de spiser middag, småprater og holder taler om innspillingen. Her deltar servitørene, selv om de ikke serverer mat og drikke. I den siste delen av filmen forlater vi imidlertid servitørene, og nærmest bare observerer et utdrikkingslag som foregår i etasjen over. Tilsynelatende en liten observerende dokumentar, selv om vi også her etter hvert gjenkjenner kjente skuespillere blant de som er på festen. Brått slutter filmen.
Kanskje i morgen og Verden venter henger sammen som to deler av samme kunstneriske prosjekt. Filmene er utfordrende gjennom sin tilsynelatende slentrende trivialitet og formløshet, og hvordan skillet mellom dokumentar og fiksjon viskes ut. Filmenes langsomme rytme og fravær av konvensjonell dramatikk gjør også at de skiller seg ut. Under den noe udefinérbare og trauste overflaten handler disse to filmene, akkurat som Halles kortfilm No sex just understand, om hverdagsmøter og hverdagsspråk. På en finstemt og følsom måte iscenesetter Halle møter mellom mennesker. Hun interesserer seg i mindre grad for de dramatiske toppene i livet, men fokuserer heller på mellomrommene, øyeblikk der lite skjer, der man venter snarere enn handler. Lite skjer, men mennesker forsøker på ulike måter å nå fram til hverandre, ønsker å kommunisere, uten riktig å nå fram til den andre. Gjennom en tilsynelatende dokumentarisk baby shower eller et utdrikkingslag ser vi også hvordan mennesker opptrer sammen i større grupper.
Med sin kortfilm No sex just understand og sine tre eksperimentelle langfilmer har Mariken Halle framstått som en av de mest originale og særpregede stemmene i nyere norsk spillefilm. Hun har en helt spesiell evne til å bygge opp små scener som nesten ikke handler om noe, men som har mange små detaljer som forteller mye om mennesker og møter, og hun våger å utfordre de aller fleste konvensjonene i samtidens filmkultur på en måte som både er leken og alvorlig på samme tid.
Sammen med Clara Bodén, som har fotografert de fleste av Halles filmer, og designer Ronja Svenning Berge drev Halle selskapet Vapen och Dramatik i perioden 2011 – 2014. Selskapet produserte filmer av Halle og Bodén. I tilknytning til flere av filmene lagde Ronja Svenning Berge bøker, plakatserier og utstillinger.
I 2017 var hun med å starte produksjonskollektivet ALTERNATIVET sammen med filmskaperne Magnus Mork, Katja Eyde Jacobsen og Guro Bruusgaard. Som del av kollektivet har Halle produsert kortfilmene Skogen (Mork, 2018) og Hva er en kvinne? (Håskjold, 2020), spillefilmen Han (Bruusgaard, 2021), og utviklet langfilmene Vi er her nå og den kommende filmen Uteskolen.
I Vi er her nå (2020) viderefører Halle mange av de kunstneriske strategiene og grepene som kjennetegner Kanskje i morgen og Verden venter. Vi følger en gruppe mennesker, en barselgruppe, gjennom et års tid. Filmen presenterer en rekke scener som tilsynelatende er som hentet ut av en observasjonell dokumentar om menneskene i denne barselgruppen, men hver scene er som et lite øyeblikk som nesten står alene, rammet inn av korte svarte pauser. Sammen danner enkeltscenene en mosaikk om familielykke, men også om underliggende konflikter og liv på randen av sammenbrudd.
Selv om Halle også i sin tredje spillefilm fokuserer på det tilsynelatende hverdagslige, og fanger inn vår tids samtaleformer og omgangsvaner på en presis måte, og samtidig synes mer interessert i pauser og øyeblikk da lite dramatisk finner sted enn å fortelle en veltemperert spennende historie, lades scenene denne gangen med større uro. Halle presenterer små glimt inn i en hverdagslig verden der mennesker sliter med å kommunisere med sine partnere eller overveldes og trekkes inn i depresjon.
Halles mosaikk av scener kretser ofte om noe pinlig eller om en underliggende krise. En kvinne driver inn i depresjon, og partneren forsøker å få grep på et forhold og et liv som rystes i sine grunnvoller. En mannlig advokat gjør forskjellige avtaler, men er ikke interessert i å snakke med sin hustru om valgene han vil at de skal ta. En krise får en mann til å stille spørsmålstegn ved hvordan skolen behandler sønnen. I slike små øyeblikk bryter den glatte og vellykkede overflaten mot en underliggende desperat uro som truer med å knuse idyllen.
Andre scener skaper en annen type uro. Et av spedbarna spilles av en voksen mann, i et absurd-dramatisk grep som kaster et ironisk sidelys på barselidyllen. En kvinne som har skadet seg oppfører seg urimelig, akkurat som et lite barn. På denne måten svever mange av de små pregnante scenene mellom det pinlige og det urovekkende. Slik sett er Vi er her nå tross all sin slentrende letthet en mer dramatisk fortettet film enn Halles første to spillefilmer, selv om den mangler mye av det som vanligvis kjennetegner en spillefilm.
Sammen med de andre medlemmene i ALTERNATIVET samt andre filmskapere og kuratorer står Halle bak distribusjonsselskapet Jack, som ønsker å skape flere rom for den kunstnerisk ambisiøse filmen, og å øke mangfoldet i norsk filmkultur.
Gunnar Iversen (2017, sist oppdatert av red. 2022).
Basic info
Main profession: Director
Born: 1982
Active: 2005-
Filmography
Regi:
Vi er her nå (2020)
Verden venter (2014)
Kanskje i morgen (2014)
No sex just understand (2011)
Hva skjer’a Jonatan (2007)
Trygve med hjertet i postkassa (2005)
Manus:
Vi er her nå (2019)
Verden venter (2014)
Kanskje i morgen (2014)
No sex just understand (2011)
Hva skjer’a Jonatan (2007)
Trygve med hjertet i postkassa (2005)
Produsent:
Han (2021)
Hva er en kvinne? (2020, kortfilm)
Vi er her nå (2019)
Skogen (2018)
Verden venter (2014)
Lgh + bil + allt jag har och äger (2014)
I’m leaving on Wednesday (2012)
Bävan (2012)
Kanskje i morgen (2014)
No sex just understand (2011)
Hva skjer’a Jonatan (2007)
Trygve med hjertet i postkassa (2005)
Klipp:
Vi er her nå (2019)
Verden venter (2014)
Kanskje i morgen (2014)
No sex just understand (2011)
Hva skjer’a Jonatan (2007)
Trygve med hjertet i postkassa (2005)
Published works
Min middag med Harald Eia, sakprosa, Aschehoug 2013
Awards
Vinner av Golden Dragon Award, Göteborg Filmfestival 2011 for Kanskje i morgen.
Gullstolen, beste norske kortfilm for No sex just understand ved Kortfilmfestivalen i Grimstad 2011.
Timeglasset, Dramatikerforbundets manuspris, for No sex just understand ved Kortfilmfestivalen i Grimstad 2011.
Beste kortfilm for No sex just understand ved Uppsala kortfilmfestival 2011.
Guldbagge-nominasjon i 2011 for No sex just understand.