Margreth Olin kommer fra Stranda på Sunnmøre. I et intervju har hun fortalt at hennes interesse for mennesker og samfunn begynte da hun jobbet på kaféen der. Hun studerte medievitenskap ved Universitetet i Bergen og deretter journalistikk og dokumentarfilm ved Høgskulen i Volda frem til 1994. Hun uteksaminerte fra Volda med kortdokumentaren I kjærleikens hus (1994), om arbeiderne på fabrikken Ringstads Farming på Stranda i Sunnmøre. Her kokes og males dyrekadaver om til husdyrmat. Filmen følger arbeiderne som tilbringer hverdagen på fabrikken.
Med blant annet den amerikanske dokumentaristen Frederick Wiseman som forbilde, har Olin vært en engasjert observatør av samtids-Norge. Hun kan vel sies å ha berørt et flertall av de viktigste områdene i den norske samfunnsdebatten, som skolevesen, helse og omsorg, innvandring og rusproblematikk.
En viktig samarbeidspartner har vært produsenten Thomas Robsahm og selskapet Speranza Film, og Olin har stått som produsent også for en rekke filmer i regi av andre.
Olin ble først lagt merke til med Onkel Reidar (1997), et dokumentarportrett av hennes egen onkel som har Downs syndrom. For Dei mjuke hendene (1998), som skildret tilværelsen på et sykehjem, fikk hun mye oppmerksomhet og vant Amanda for beste dokumentar. Hun regisserte episoden Fråtseri i filmen De 7 dødssyndene (1999).
Kortfilmen Kroppen min (2003) var en kombinasjon av selvportrett og undersøkende dokumentar om opptattheten av kropp og utseende.
Olin var festspillkunstner ved Dei nynorske festspela på Ivar Aasen-tunet i Ørsta i 2003.
Novellefilmen Lullaby (2006), om en mann med ADHD og hans nattlige outsiderliv i Oslo, vant flere priser.
Et gjennomgående tema hos Olin er mennesket innenfor rammen av de moderne samfunnsinstitusjonene. I Ungdommens råskap (2004) observerte hun en klasse i ungdomsskolen med nærhet til både lærernes og elevenes utfordringer. I De andre (2012) forteller hun om tenåringer fra Afghanistan og Kurdistan, som har søkt om asyl. Barndom (2017) er en observerende dokumentarfilm fra en barnehage, hvor hun følger barna gjennom et år med fokus på leken.
Det samme samfunnsengasjementet finnes i Olins debut som spillefilmregissør med Engelen (2009), som skildrer en ung kvinnes vei ut i rusmisbruk og prostitusjon. Filmen var etter eget manus, og hadde Maria Bonnevie i hovedrollen.
I dokumentaren Cathedrals of Culture (2014), som er laget i 3D og består av fire segmenter ved fire forskjellige regissører, forteller hun om det nye operahuset i Oslo og mest om huset som arbeidsplass og hvordan menneskene opplever det.
Sitt største kinopublikum fant hun med Mannen fra Snåsa (2016), om den mye omtalte Joralf Gjerstad («Snåsamannen») som sies å ha helbredende evner og som er blitt oppsøkt av 50 000 nordmenn.
Trond Olav Svendsen
Basic info
Main profession: Director
Born: 1970
Active: 1994-
Links
Filmography
Regissør:
Fedrelandet (2023)
Selvportrett (2020)
Barndom (2017)
Mannen fra Snåsa (2016)
Cathedrals of Culture (2014)
De andre (2012)
Engelen (2009)
Lullaby (2006)
Ungdommens råskap (2004)
Kroppen min (2003)
De 7 dødssyndene (2000; episoden Fråtseri)
Dei mjuke hendene (1998)
I kjærleikens hus (1995)
Manus:
Fedrelandet (2023)
Selvportrett (2020)
Barndom (2017)
Mannen fra Snåsa (2016)
Cathedrals of Culture (2014)
De andre (2012)
Engelen (2009)
Moderne slaveri (2009)
Lullaby (2006)
Ungdommens råskap (2004)
Kroppen min (2003)
Produsent:
Selvportrett (2020)
Barndom (2017)
Mannen fra Snåsa (2016)
De andre (2012)
Scener fra et vennskap (2009)
Statistics (2009)
Moderne slaveri (2009)
Pizzaeventyret (2007)
It’s Hard to Be a Rock’n Roller (2006)
Valo (2005)
Klipp:
Mannen fra Snåsa (2016)
Awards
Zola-prisen 2013
Amanda for beste dokumentar 2013 for De andre
YS’ likestillingspris 2010
Vesleblakkenprisen 2013
Livsvernprisen 2008 for Onkel Reidar og Dei mjuke hendene
Årets nordmann ved nyhetsmagasinet Ny Tid 2008
Hans Christian Ostrøs minnepris 2007
Hederlig omtale ved Kortfilmfestivalen i Grimstad 2006 for Lullaby
Hederlig omtale Nordisk Panorama i Århus 2007 for Lullaby
Brosteinprisen fra Kirkens Bymisjon 2006
Dokumentarfilmprisen ved Kortfilmfestivalen i Grimstad 2005 for Ungdommens råskap (delt med Christine Tobiessen og Susann Østigaard)
Gullruten for beste tv-dokumentar 2005 for Kroppen min
Hederlig omtale ved Dokumentarfilmfestivalen i Volda 2005 for Ungdommens råskap
Aamotstatuetten 2003
Museumsprisen ved Antropologi- og dokumentarfilmfestivalen i Pärnu 2003 for Kroppen min
Hederlig omtale ved Filmfestivalen i Karlovy Vary 2003 for Kroppen min
Hederlig omtale ved DokumentART i Neubrandenburg 2003 for Kroppen min
Gullstolen ved Kortfilmfestivalen i Grimstad 2002 for Kroppen min
Publikumsprisen ved Filmfestivalen i Båstad 2002 for Kroppen min
Amanda for beste dokumentarfilm 2002 for Kroppen min
Hederlig omtale ved Dokumentarfilmfestivalen i Amsterdam 2002 for
Kroppen min
Humanistprisen ved Lilla Filmfestivalen i Båstad 2000 for Dei mjuke hendene
Amanda for beste dokumentarfilm 1999 for Dei mjuke hendene
Dokumentarfilmprisen ved Kortfilmfestivalen i Grimstad 1999 for Dei mjuke hendene
Gullruten for dokumentar 1999 for Dei mjuke hendene
Publikumsprisen ved Nordisk Panorama i Reykjavik 1999 for Dei mjuke hendene
Hederlig omtale ved Nordisk Panorama i Reykjavik 1999 for Dei mjuke hendene
Kritikerprisen ved Kortfilmfestivalen i Grimstad 1999 for Onkel Reidar