Dokumentaristen Kikki Engelbrektson er kjent for sine filmer fra polarstrøkene og ny-vendingen mot ekspedisjonsfilmsjangeren med kinofilmen Mange flagg – ingen grenser (1991) og jubileumsfilmen Fram: Ett skip, tre ferder (1993). Engelbrektson har i tillegg laget en lang rekke kortfilmer, blant dem Operabarnet (1997) som gikk som forfilm på kino, og Sofisten (2004). Senere jobbet hun som konsulent og prosjektleder ved NFI.

Engelbrektson studerte film, teater og litteratur ved Universitetet i Lund, og er utdannet regissør ved Dramatiska Institutet i Stockholm. I Norge begynte Engelbrektson som assistent på flere produksjoner, og på filmen Brannen (1973) ble hun den første klippeassistenten til den prominente klipperen Edith Toreg.

Engelbrektson var en del av det radikale filmmiljøet i Oslo på 1970-tallet. Sammen med filmskapere som Sølve Skagen, Malte Wadman, Jan Knutzen og Jan Toreg ble hun viktig for utviklingen av en politisk dokumentarfilm i Norge, blant annet gjennom det alternative distribusjonssenteret Norsk Filmsenter.

Engelbrektson regisserte Sightseeing (1973) sammen med Sølve Skagen, en kortfilm om forurensning og industri som blant annet ble vist på utestedet Club7 i Oslo. Det finnes flere avisannonser for lignende visninger utover 1970-tallet, som muligens vitner om at Engelbrektson har en produksjon av kortfilm som ikke finnes i databasene.

På slutten av 1980-tallet begynte Engelbrektson å lage dokumentarer fra Ishavet, først med kortdokumentaren Jan Mayen (1986) om livet på den arktiske øya og senere med kortfilmer fra Svalbard og Hopen. Ved årsskiftet 1989-1990 ble Engelbrektson med Norsk Polarinstitutt på Den norske Antarktisekspedisjonen. Med et lite filmteam bestående av fotograf Rolf Larsen og assistent Susan Barr laget Engelbrektson dokumentaren Mange flagg, ingen grenser. Filmen fikk kinodistribusjon i 1991, og var dermed med og markerte tilbakekomsten av lange dokumentarfilmer på kinolerretet.

Fram: ett skip, tre ferder (1993) ble til i forbindelse med 100-årsjubileet for Fridtjof Nansens ferd til Nordpolen. Gjennom arkivmateriale og dramatisering forteller filmen historien om skipets rolle i utforskingen av polarområdene.

I et intervju med Toril Grande i Dagbladet for 23. april 1993 blir Engelbrektson spurt om hvorfor hun stadig vender tilbake til polarområdene: «– Det er noe eget med lyset som fascinerer meg. Lyset, stillheten og det enorme landskapet, sier Engelbrektson ettertenksomt. – Jeg er ikke primært naturfotograf, som søker det urørte, og heller ikke sportsfantast som kunne gå alene til Sydpolen. For meg handler det om å møte mennesker som lever på livets yttergrense…».

Ingrid Synneva Holtar (redigert 2019)

Basic info

Main profession: Director
Born: 1947
Active: 1970-2004

Filmography

Regi:
Sofisten (2004)
Operabarnet (1997)
I samme båt (1994)
Fram: ett skip, tre ferder (1993)
Norge og polarområdene (1992)
Får vi en dram – så får’u hval av meg (1992)
Mange flagg, ingen grenser (1990)
Værmannen, ishavet og blomsten (1988)
Jan Mayen (1986)
Det er langt fram, sa kjerringa – ho såg seg tilbake (1979; sammen med flere)
Victoria (1975)
En lugn och mysig miljö (1974)
Sightseeing (1973; sammen med Sølve Skagen)

Produsent:
Norge og polarområdene (1992)
Mange flagg, ingen grenser (1990)
Værmannen, ishavet og blomsten (1988)
Jan Mayen (1986)

Manus:
Får vi en dram – så får’u hval av meg (1992)
Mange flagg, ingen grenser (1990)
Værmannen, ishavet og blomsten (1988)
Jan Mayen (1986)

Klipp:
Får vi en dram – så får’u hval av meg (1992)
Værmannen, ishavet og blomsten (1988)
Jan Mayen (1986)
Sendetid (1978)

Komponist:
Jan Mayen (1986)

Produksjonsleder:
Brødrene Dal og spektralsteinene (1982; tv-serie)
Havøy (1976; tv-serie, episoden Utværet)

Regiassistent:
Den allvarsamma leken (1977)

Produksjonsassistent:
Rødblått paradis (1971)

Klippeassistent:
Hustruer (1975)
Brannen (1973)

Filmarbeider:
Den siste Fleksnes (1974)
Scener til en film (1971)