Norsk-østerrikske Herta Grøndal (også kjent som Herta Niedermayer og Herta Lampert) er kjent for sitt omfattende arbeid med å fotografere livet på Svalbard. Fra hun var 22 til hun var 78 år besøkte hun Svalbard jevnlig og hun bodde der også en åtteårsperiode. Grøndal hadde alltid et kamera i hånden og tok til sammen omkring 12000 fotografier av natur, arbeidsliv i gruvene, dagligliv og fest på Svalbard. Hun filmet også en rekke filmer, både på eget initiativ og på oppdrag fra andre. Mange av disse omhandlet også Svalbardlivet. Hennes fotografier og filmer gir et rikt og unikt innblikk i svalbardsamfunnets utvikling i over 50 år.
Grøndal var født og oppvokst i Wien og hun utdannet seg til pianist og organist ved konservatoriet der. Hun skiftet karriereretning etter et besøk til Svalbard i 1952 da hun var 22 år gammel. Besøket ble starten på en livslang interesse for både Svalbard og fotografi. Da Grøndal kom tilbake til Østerrike tok hun et kurs i foto for amatører, og i 1954 var hun tilbake på Svalbard og begynte å jobbe som lab-assistent hos fotografen og gruvearbeideren Leif Archie Grøndal. I tillegg til å være kolleger giftet de seg og fikk tre barn. I denne perioden fikk Grøndal til sin store frustrasjon kun lov til å bo på Svalbard i sommerhalvåret grunnet datidens bosetterregler, og hun reiste mye mellom Wien, Drammen og Svalbard.
Som Grøndals assistent arbeidet hun med fremkalling av fotografiene han tok. Hun lærte også egne teknikker Leif hadde utviklet for å fange de særegne lysforholdene som ble skapt av breene om sommeren og mørketiden om vinteren.
Grøndal begynte raskt å arbeide som selvstendig og profesjonell fotograf. Hun produserte postkort av Svalbard-bildene, solgte dem til leksikon, lærebøker og aviser og holdt lysbildeforedrag med bildene rundt omkring i Europa. Hun tok også passbilder. Mot slutten av 50-tallet gikk Leif og Herta hver sin vei, og i 1964 kjøpte Grøndal seg et hus i Valldal i Møre og Romsdal og hadde sin base der mens hun reiste rundt. Selv om hun helst skulle bodd på Svalbard, fikk hun fortsatt kun lov til å bo der om sommeren, og hun mente selv at avslaget var gjort på bakgrunn av hennes kjønn: «– Og jeg har ikke noe høgere ønske enn å komme tilbake dit for overvintring, sier hun. – Men likestillingen mellom kvinne og mann er nok ikke gjennomført ennå i praksis, for de høye herrer som har avgjørelsen vil ikke gå med på at en kvinnelig fotograf skal få fortsette sitt arbeid der oppe i vintermånedene. (…) Jeg vil si det er større risiko for en dame å ferdes i hovedstaden natters tider enn å overvintre på Svalbard!» (Sunnmørsposten 31.07.1964).
To år senere, i 1966, fikk Grøndal imidlertid en stilling som ga henne lov til å bo på Svalbard hele året. Hun ble ansatt som fotograf hos Store Norske Spitsbergen Kulkompani (SNSK), gruveselskapet som i praksis driftet de norske gruvesamfunnene på Svalbard. Her skulle hun blant annet dokumentere utstyr. Med det ble hun boende på Svalbard de neste åtte årene, frem til 1974.
I tillegg til å være fotograf arbeidet Grøndal som filmfotograf. Den første filmen vi kjenner til av henne er den selvproduserte kortfilmen Død by, som hun lagde på 50-tallet. Motivene var mye av det samme som vi finner i Grøndals fotografier. Filmen viste de nedlagte Sveagruvene på Spitsbergen på Svalbard, sommerbilder med fugle-, dyre- og planteliv, og ny virksomhet i den gamle gruven.
Grøndal tok også opp en god del smalfilm på oppdrag fra SNSK, Statens filmsentral (under Kirke- og undervisningsdepartementet), Utenriksdepartementet og NRK. I arbeidet for NRK (1965 – 1974) dokumenterte hun blant annet en av de første oljeboringene på 60-tallet, og hun lagde flere reportasjer for Dagsrevyen. Filmene hun lagde for Statens filmsentral inkluderte tre opplysende filmer om Østerrike. Den første, Gammelt og nytt fra Wien (1962), tok for seg byens stilhistorie og viste bygninger av stor historisk verdi. Den andre, Omriss av Østerrike (1966), er en oversiktsfilm med vekt på severdigheter, historie og industri, mens den tredje, På landet i Østerrike (1966) er en skildring av de ulike formene for jordbruk rundt om i landet. Arkivmateriale tyder på at filmene ble brukt i skolesammenheng. Blant annet dukker Østerrike-filmene hennes opp i Statens filmsentrals utleiekataloger og salgskataloger som var beregnet på skoleverket. To av disse filmene finnes også i lærerveiledere fra 1981, som er ressursbanker med anbefalinger til innhold lærere kan bruke i undervisningen.
Grøndal leverte også filmfotografi til SNSK. Hun filmet materiale til tre filmer som skulle opplyse om gruvedriften SNSK holdt på Svalbard. Disse var Naturrikdom og grubedrift på 78 grader (1968) og Gruvedrift på Svalbard (1972), som begge omhandlet arbeidet nede i gruvene og arbeidernes fritidssysler, og SVEA: et gruvesamfunn under polen (1972), som viste arbeidsmetodene og omgivelsene i det da nye gruvesamfunnet på Svea. På alle disse produksjonene samarbeidet Grøndal med Jan Alfred Løtvedt Han sto for regien, bidro også med film, og var halvparten av selskapet Løtvedt film AS, som produserte filmene. Slike opplysende, industrielle dokumentarfilmer var populært å produsere i denne perioden, og ble gjerne brukt til selvpromotering. Eksempelvis viser et avisoppslag fra 1968 at Gruvedrift og natur på 78 grader nord skulle bli vist på den niende internasjonale industrifestivalen for å promotere SNSK. Filmene kan også ha blitt brukt til å trene opp nye arbeidere. I en artikkel om Gruvedrift og natur på 78 grader nord skriver Eva la Cour og Samantha M. Saville at slike industrielle filmer også kan ha blitt laget for å promotere industrielle byer slik som gruvebyene på Svalbard, og de idealene de representerte. Dette var idealer som sto sterkt i etterkrigstiden, som nasjonal stolthet og selvhjulpenhet, økonomisk vekst og teknologisk optimisme, idealer som var en del av det de kaller “a spirit of reconstruction”.
Den siste filmen Grøndal bidro med filmfoto til er Svalbard: vår nordligste landsdel (1975/1979). Filmen startet som et samarbeid mellom Grøndal og Løtvedt, og ble klippet og ferdigstilt av Jan Wiborg i 1979. I likhet med SNSKs Svalbard-filmer omhandler den det norske gruvesamfunnet, natur og dyreliv. Filmen ble laget på oppdrag fra utenriksdepartementet. En uttalelse fra Leif Eldring, leder for polaradministrasjonen i Justisdepartementet, til Adresseavisen i 1979 tyder på at filmen var ment å øke turismen på øygruppa: «Også når det gjelder turistnæringen, vil det skje noe på Svalbard i år. (…) I februar vil man (…) ha ferdig en tyve-minutters informasjonsfilm om øygruppen som vil få tittelen “Svalbard: vår nordligste landsdel.”» Filmen ble senere vist på offentlige utstillinger om Svalbard på Bergen sjøfartsmuseum og Tromsø museum på 80-tallet.
Grøndal har hele sitt liv bak kamera hatt Svalbard i linsen. Gjennom fotografiene hennes, og kanskje særlig gjennom postkortene som har sirkulert, har hennes blikk på Svalbard vært med på å prege vårt bilde av øysafunnet. I dag er mesteparten av fotografiene hennes digitalisert og tilgjengelig for offentligheten gjennom nettsiden unimus.no (søk etter Herta Lampert). Til forskjell fra fotografiene er filmene lite kjente og tilgjengelige, men Grøndals barnebarn Aggie Peterson har pustet nytt liv i filmene hennes. Hun er musiker og med i duoen Frost, og i musikkvideoen til låten Sleepwalker gjenbruker hun sin bestemors opptak til Gruvedrift og natur på 78 grader nord.
Ellisiv Grimnes (2024)
Kilder:
Haugdal, Elin: «Mediating Everyday Life in Svalbard: Herta Grøndal’s Photographs, 1950s-70s» i Arctic Modernities. The Environmental, the Exotic and the Everyday. 2017.
laCour, Eva og Saville, Samantha M.: «Visuals and Voices Through Time: Imagining Svalbard with Naturrikdom och Kullgrubedrift på 78N (1962-1972)» i Svalbard Imaginaries. The Making of an Arctic Archipelago. 2023.
Hegstad, Sveinulf: «Hertas blikk på Svalbard», blogg.forskning.no, 2017.
Basic info
Main profession: Cinematographer
Born: 1930
Died: 2019
Active: 1954-2008
Filmography
Regi (ansvarlig for opplegg):
Død by (1959; kortfilm)
Gammelt og nytt i Wien (1962; kortfilm)
Omriss av Østerrike (1966; kortfilm)
På landet i Østerrike (1966; kortfilm)
Foto:
Død by (1959; kortfilm)
Gammelt og nytt i Wien (1962; kortfilm)
Omriss av Østerrike (1966; kortfilm)
På landet i Østerrike (1966; kortfilm)
Naturrikdom og grubedrift på 78 grader nord (1968; kortfilm)
Gruvedrift på Svalbard (1972; kortfilm)
Svea: et gruvesamfund under polen (1972; kortfilm)
Svalbard: Vår nordligste landsdel (1975; kortfilm; bearbeidet og ferdiggjort av Jan Wikborg. Mulig utgitt i lenger versjon i 1979 ved J. A. Løtvedt)