Deeyah Khan er norskfødt, av pakistansk far og afghansk mor. Hun var tidligere kjent som popartisten Deepika, og ga ut to plater på 1990-tallet under fødenavnet Deepika Thathaal. Hun måtte forlate Norge og musikkarieren, kun 17 år gammel, etter å ha mottatt en rekke trusler fra det konservative muslimske miljøet, og bosatte seg i England. Hun har siden jobbet med menneskerettigheter, og har regissert flere dokumentarfilmer som setter søkelys på religiøs og ideologisk ekstremisme.
I 2012 debuterte Khan som dokumentarist med Banaz: A Love Story. I filmen fortelles historien om den kurdisk-britiske Banaz Mahmod som ble drept i London i 2006, i et såkalt æresdrap. Mahmod ble giftet bort som 17-åring til en ti år eldre mann, som var voldelig mot henne. Hun forsøkte å komme seg ut av ekteskapet, og kontaktet britisk politi hele fem ganger for å få hjelp, i frykt for at familien ville forsøke å ta livet av henne. Hun hadde «kastet skam» over familien ved å forelske seg i en annen mann.
Khan vant både en Peabody- og Emmy-pris for dokumentaren, som ble vist på internasjonale filmfestivaler, og som startet en stor samfunnsdebatt i Storbritannia. I et intervju med tidsskriftet Fett i 2013 uttalte Khan: «Hvis vi er så bekymret for å fornærme enkelte miljøer at vi ikke kritiserer æresdrap, da er vi medskyldige i at volden og mishandlingen som innskrenker kvinners muligheter fortsetter. Hvis vi tillater at dette fortsetter, forråder vi ikke bare Banaz, men tusenvis av andre kvinner og jenter i hennes situasjon.» Filmen førte også til at to initiativ ble opprettet: HBVA (Honour Based Violence Awareness Network) og Memini, en internasjonal database over ofre for æresdrap.
I 2015 regisserte og produserte Khan filmen Jihad: A Story of the Others. Filmen følger en gruppe briter som ble religiøse IS-krigere, og Khan søker svar på hvorfor vanlige skoleungdommer med innvandrerbakgrunn ender opp som voldelige ekstremister. I filmen forteller den angrende fremmedkrigeren Abu Muntasir hvordan han vervet unge muslimer til Jihad. I et leserinnlegg i Aftenposten 20. juli 2016, skrev Khan: «For mange unge menn gir det en følelse av makt å slutte seg til en radikal bevegelse. Dette kan virke særlig berusende for menn som føler at det er oppstått usikkerhet om deres mannlighet, enten ved at de er blitt trakassert eller at de ikke har greid å oppnå den statusen de føler de har krav på. Det er ofte lettere å skylde personlig utilstrekkelighet på ondsinnede «andre» – ikke-troende – enn det er å akseptere ansvaret for den.» Jihad ble blant annet nominert til en Golden Nymph Award ved TV-festivalen i Monte Carlo, den britiske BAFTA -prisen for beste samtidsdokumentar, og kortlistet til en Grierson-pris.
I 2016 regisserte Khan Islam’s Non-Believers, hvor hun følger mennesker som blir utsatt for vold og trusler fordi de har forlatt islam. Opptakene er gjort både i Storbritannia og Bangladesh. Khan, som selv måtte flykte fra Norge til England som ungjente på grunn av hets fra konservative muslimer, tar også for seg livsfaren som eks-muslimer i islamske land lever i.
Khans film, White Right: Meeting The Enemy (2017), oppstod i kjølvannet av et TV-intervju med BBC om flerkulturelle samfunn, hvor hun uttalte at folk måtte akseptere at Storbritannia aldri vil bli hvitt igjen. Som resultat ble både hun og den engelske kanalen overlesset av trusler. Khan bestemte seg for å oppsøke høyreekstreme, nasjonalistiske og nynazistiske miljøene i USA som gir grobunn til holdningene som kom til uttrykk. I filmen følger Khan også nynazistorganisasjonen «National socialist movement» og er med dem til Charlottesville, der motdemonstranten Heather Heyer ble drept i august 2017. I likhet med sine tidligere filmer, er det også i denne filmen viktig for Khan å forsøke å forstå hvorfor folk søker seg til ekstreme grupper. Filmen er nominert til en BAFTA-pris i 2018.
Khan etablerte kunst- og medieforetaket Fuuse i 2010. Fuuse er en plattform som fremmer stemmer som ofte er marginaliserte i medier og samfunnsarenaer. Det er via Fuuse hun har utviklet dokumentarfilmer, og har selv produsert og regissert disse. I 2016 ble Deeyah Khan Unescos første ambassadør for kunstnerisk frihet. I 2017 ble hun utnevnt til medlem i Norsk kulturråd. I 2018 ble hun utnevnt som æresdoktor ved det amerikanske Emerson College i Boston, for sitt arbeid som dokumentarfilmskaper.
I 2020 kom ytterligere to tv-dokumentarer som beskrev Trump-æraen i USA; Deeyah Khan i Trumps USA: Livet som muslim (Muslim in America) og Deeyah Khan i Trumps USA: Abortkrigen (America’s War on Abortion). For sistnevnte ble hun nominert til to BAFTA-priser. De to filmene ble begge laget for den britiske fjernsynskanalen ITVs «Exposure»-serie, og vist på NRK. Lanseringen kom i forkant av presidentvalget i USA i 2020.
I 2020 ble Deeyah Khan også tildelt Stiftelsen Fritt Ords Pris for “hennes fryktløse og metodisk nyskapende dokumentarfilmer om ekstremisme”. Styreleder Grete Brochmann begrunnet tildelingen slik: “Filmene er følsomme og dristige i sine forsøk på å forstå og å opplyse, og behandler flere av de mest kontroversielle temaene i vår tid. Resultatet blir dokumentarfilmer som er både kunstnerisk sterke og journalistisk originale. Deeyah Khan er en uhyre viktig utøver av kunstnerisk ytringsfrihet. I dokumentarene evner hun å møte ekstremister konstruktivt fremfor å bringe dem til taushet. Hennes konfrontasjoner med militante aktivister, som islamister og nynazister, setter i gang endringer hos både ekstremistene og oss som ser filmene. Khan representerer en sjelden posisjon fordi hun møter ytterliggående krefter til utfordrende, men rolig samtale.”
Maria Fosheim Lund (2021)
Basic info
Main profession: Director
Born: 1977
Active: 2012-
Links
Filmography
Regi:
Deeyah Khan i Trumps USA (dokumentarserie: 2020)
White Right: Meeting The Enemy (2017)
Islam’s Non-Believers (2016)
Jihad: A Story of the Others (2015)
Banaz: A Love Story (2012)
Awards
Fritt Ords Pris, 2020
Schwarzkopf Europe Award, 2020
American Psychological Association’s Best Short Film Award, 2019
Jury award, Bellingham Human Rights Film Festival, 2019
Emmy-pris, 2018
Rory Peck Award, 2018
Royal Television Society Award, Best documentary director, 2018
Asian Media Award, 2018
Emerson College, Honorary Doctorate Degree, 2018
PeaceJam Special Jury Prize, Monte Carlo TV Festival, 2018
UNESCO Goodwill Ambassador, 2016
Gunnar Sønstebys pris, 2016
Peer Gynt-prisen, 2016
Telenors kulturpris, 2016
Asian Media Award, 2016
Kulturdepartementets menneskerettspris, 2015
Plan Norges jentepris, 2015
Universitetet i Oslos menneskerettspris, 2015
German Phonographic Critics Award, 2014
Liberty Human Rights Arts Award, 2013
Emmy-pris, 2013
Peabody-pris, 2013
Beste dokumentar, Bergen Internasjonale Filmfestival, 2013
Ossietzky-prisen, 2012
Scheiblers legat-pris