[Fra Kvalitet i norsk spillefilm, konferanse 1.-2. september 2005 på Filmens hus i Oslo ved Norsk Filmfond og på trykk i Rushprint 5/2005. Dette er en lett redigert utgave av artikkelen i Rushprint]
Jeg er blitt bedt om å snakke om «hvor skoen trykker for oss spillefilmklippere», og jeg er bedt om å si noe om «hvor potensialet ligger til å heve kvaliteten i den norske filmbransjen, sett fra en klippers ståsted.»
Men først har jeg lyst til bare kort å komme med noen tanker om klipping.
Innledning
Det er ikke så veldig lenge siden folk trodde at en klippers jobb kun var å «lime bitene pent sammen». Hvis de da i det hele tatt hadde hørt om at en film ble klippet. Noen trodde at alt bare ble filmet sånn. Nå sitter folk hjemme med eget klippeprogram i PC’en, og har for lengst klippet sin første ferievideo.
Filmklippingen har stor innvirkning på hvordan fortellingen oppleves. Klipping er refleksjoner over det livet vi lever.
Når jeg klipper gjelder det å ikke bli for teknisk og automatisk. Litt «rusk i maskineriet» kan være befriende og gjøre rytmen mer uforutsigbar. Jeg leter etter det «snodige og særegne» i filmstoffet. En altfor velsmurt dramaturgi blir fort passiviserende.
Som klipper er jeg dreiebokens forlengede arm. Jeg skal videreføre det arbeidet som regissøren og resten av filmstaben påbegynte på settet.
De filmopptakene jeg får overlevert har alltid sitt eget univers. En klippers oppgave er å gå inn i dette unike landskapet og se hvilket potensiale og liv som rører seg der og som kan berøre tilskuerne.
Som klipper konkretiserer jeg øyeblikkene, strekker stillheten, lar oss bli i de pinlige pausene, dveler ved det skumle, jager opp spenningen.
Alt dette med ett mål for øye: å bygge opp relasjonene mellom personene i filmen, slik at deres handlingsmønstre blir troverdig.
Jeg prøver ikke først og fremst å få publikum gjennom historien, men vil gjerne underveis geleide dem inn i følelsenes paradoks, få dem til å strekke seg, åpne seg for de store bølger som kan velte rundt innvendig av latter, snørr og tårer. Gi dem sterke følelsesmessig opplevelser.
Teknisk kunnskap og livserfaring er det som skal forløse den magien som ligger latent i historien.
Kvalitet
Når det gjelder kvalitet, tror jeg ikke så mye på én kvalitet, men mere på kvaliteter. Sannheten finnes ikke, men det er mye som er sant!
Ting treffer deg på forskjellig vis i ulike faser i livet. Det er mange ganger det er oss selv som gir oss opplevelsen av kvalitet i møtet med film eller teater.
Hvor er det skoen trykker?
Jeg vil dele mine erfaringer med at ressurser blir vurdert opp mot kvalitetsvurderinger på norske produksjoner.
Når jeg fikk invitasjonen til seminaret mailet jeg de andre spillefilmklipperne i klippegruppa Norske Filmklippere, og spurte om det var noe de var spesielt opptatt av at jeg skulle nevne, på vegne av vår fagfunksjon.
Ting som var felles for alle var: «Klippetiden er for kort!»
«Forståelsen for hva klipping kan gjøre med en film er liten!» «Vi får ikke tid nok til å gi det bidraget til filmen som vi har kompetanse til.»
Det er først i klippeprosessen en ser effekten av alle intensjonene. Manus er en intensjon. Opptak er en intensjon. HVA som er lagt ned av intensjon i manus og under arbeidet foran kamera, fører frem til en effekt i den ferdig klippede filmen.
Det er ikke vanskelig å tenke seg at klippeperioden kan bli lengre og vanskeligere enn de tolv ukene produsentene kalkulerer med, ettersom svært få med sikkerhet klarer å forutsi hva slags effekt et gitt manus – bestående av skuespilleres arbeid, kamerabruk, lydeffekter, musikk og ikke minst klipp – vil gi.
Det er mange fortellerelementer som skal finne en musikalitet sammen. Derfor trenger vi tid til å finne ut hva vi har kommunisert. Vi kan ikke bare stole på at det vi tror vi forteller, kommuniserer!
HVA slags effekt har klippingen hatt på det man har intendert å formidle?
Vi må tørre å gå den ekstra klipperunden for å få tyngde og liv i materialet!
I løpet av de første ti minuttene i en spillefilm kommer man overens med publikum om måten filmen fortelles på. Dette må man som klipper følge opp. Man må i rytme og stil være bevisst på å innfri overenskomsten og bryte den med mening. Dette er et fag, og publikum skal forføres og manipuleres, kastes inn i sterke følelser når filmskaperne vil det, og miste pusten akkurat der vi vil de skal det! Dette må ikke være tilfeldig, klippingen styrer dette! Og lyden følger opp og stimulerer til det.
I klippeprosessen jobber vi jo også ofte med omstrukturering av sekvenser. Vi klippere skal kunne vår dramaturgi. Og det hender ofte at vi snurrer rundt på sekvenser fordi historien da blir lettere å ta til seg, egentlig en helt naturlig del av klippejobben. Vi skriver på en måte filmens fortelling for tredje gang under klippingen. Først er det manusskriving, så «skrives» den for andre gang med kamera under opptak og så «skrives» den nok en gang i klipperommet.
Produsent Lars Jönsson fra Memfis Film i Sverige fortalte meg i går at de var oppe i ca. 22 uker klippetid på Masjävlar av Marie Blom og noe tilsvarende også på den siste filmen til Lukas Moodysson. Den danske filmen Festen, som alle ble så fascinert av for noen år siden, endte opp med 24 uker. Altså: de filmene fra Sverige og Danmark som vi blir berørt av og syns er gode har ofte lengre klippetid – det har sannsynligvis mye å si for resultatet!
KVALITET TAR TID! ALTSÅ DET Å FÅ FILMEN DIT HEN AT DEN KOMUNISERER MED OG BERØRER PUBLIKUM.
Klipping er ikke så dyrt. Å planlegge en måneds lenger klippetid ville gitt mange filmer det siste løftet de trenger. En måneds lengere klippetid, hvor man regner leie av utstyr og lønn til klipper og klippeassistent, koster ca. det samme som en halv opptaksdag på settet, fortalte en produsent meg for et par år siden.
Hvis man i det minste fikk to uker til vil det tilsvare ca. en kvart opptaksdag. Det er altså ikke i klipperommet de store utgiftene er, men det er derimot en god investering for større kvalitet, slik også vår kjære gjest fra Sverige sa det: «Filmen blir bedre om man går videre med klippingen enda noen ekstra uker».
Jeg vil gjerne få nevne at noen produsenter jeg har jobbet med, har underveis forstått viktigheten av noen uker lenger klippetid. Det har vært veldig flott, noen ganger har jeg da fått til ting jeg ikke ante at jeg kunne. Da er det GØY!
Hvis den tankegangen ble vanligere hos norske produsenter, tror jeg det ville bidra til å høyne kvaliteten i norske filmer ytterligere. Men mulige 15 uker er forsatt lite. Til sammenligning ligger f.eks. lavbudsjettfilmer i USA på rundt 24 uker, i tråd med noen av filmene fra Sverige og Danmark.
Både regissør, produsent og klipper må ha tid til å modnes med det filmmaterialet man har fått. Man får aldri det man trodde, både karakterer, konflikter og vendepunkter får andre nyanser enn man forutså og dette må det være god tid til å fordype seg i, slik at historien kan bli fortalt med de virkemidler som passer det universet som har oppstått underveis. Både produsent og regissør må være årvåkne for dette og ikke prøve å presse filmen inn i den historien som var tenkt, men heller hente ut det potensialet som ligger der.
To-tre uker for liten klippetid kan være nok til å skille mellom en kvalitetsfilm og en flopp. Så mye gjør klipppen for opplevelsen!
Tiden til å klippe de siste årene er også blitt kraftig redusert på grunn av den store opptaksmengden. For et par år siden regnet man opptaksforhold 1 til 10 på spillefilm.
MEN sånn er det jo ikke lenger. I klipperommet kan vi sitte med forhold fra
mellom 1 til 15 og 1 til 30. Vi bruker tre ganger så lang tid på å se igjennom det materialet vi skal klippe. Snart rekker vi bare å se igjennom materialet og så er klippetiden slutt.
Problemet er også at man som klipper de siste årene sjelden får bygd på erfaringer fra en film til en annen, fordi det nesten alltid er en regidebutant! Kontinuiteten for regi-talenter blir ikke tatt vare på.
Norsk filmbransje bærer preg av å gjøre ting for første gang om igjen og om igjen.
HVOR LIGGER POTENSIALET TIL Å HEVE KVALITETEN I DEN NORSKE FILMBRANSJEN?
Kvalitet er kunnskap om hva og hvordan man vil formidle sin historie. Og det kan gjøres på uttalige måter. Det finns selvfølgelig ikke bare én løsning.
Jeg er ikke sikker på HVOR kvalitetene befinner seg. Publikums opplevelse av filmen er jo også kvalitet. Publikum er jo ofte meddiktere underveis når de ser en film. De er kjappe til å legge brikkene sammen og drar fort sine egne resonnementer. Jeg vet at det er mye seerne ubevisst dikter inn mellom to klipp, også selv om de ikke en gang er klar over at det klippes. De fyller ut det de ikke ser; det er der de blir meddiktere. Filmen blir jo best når du som tilskuer «lager den selv». Du hengir deg til historien, aktiviserer deg og gir deg selv dermed kvalitet. En klipper kan være med på å påvirke og manipulere et publikum dit!
Dreieboka – her ligger et potensiale til forbedring.
Fordi det i de siste årene er blitt mer og mer vanlig i norske filmer å filme samme scene fra alle mulige vinkler, blir klipperen ofte sittende og skulle velge i en mengde materiale, hvor man på opptakstedet har prøvd å dekke seg inn uten å ta stilling til det som skal fortelles.
Scenene er blitt avfotografert, men ikke personlig observert.
Viktige dramatiske øyeblikk forsvinner fordi de ikke er tenkt klippet i forhold til hverandre. Opptaket formidler ikke den sterke følelsen regissøren og staben opplevde i situasjonen, fordi kameraet står på feil sted. Det man mister med en sånn billedlegning er ståstedet i historien.
Dersom en regissør ikke tør å foreta valg i arbeidet med dreieboken eller under innspillingen, vil man ikke få noe klart fortellerstandpunkt.
Det subjektive blikket mangler. På den måten blir det fort en historie om noen, i stedet for en historie med noen. Da kan heller ingen klipper trylle liv i den, uansett hvor god historien var på manusstadiet. Filmen kan lett oppleves som distansert og observerende. Kjedelig og udramatisk.
Man må tørre å utforske et filmspråk som kan gjenspeile de følelsene som regissøren ønsker å formidle. Regissørens vinkel på historien, viljen til å betone noe, mens andre ting bare lett antydes. Det må sees gjennom noens øyne.
Bruke kamera som pensel. Ta et valg, stå inne for et eller annet.
Man glemmer det store lerretet!
Altså: Hvordan får du filmatisk beskrevet en handling slik du kan gjøre i litteraturen med ord?
Filmbransjen har lagt inn mange ressurser i manusarbeid de siste årene. Det har vært haugevis av kurs med lærerkrefter fra alle verdens kanter. Det har gitt noen gode resultater, manusforfattere og regissører har fått en større innsikt i dramaturgien, hvordan fortelle det de vil formidle. Men det er litterært.
De nydeligste litterære beskrivelser i manus, de mest intense møter mellom karakterene, er mange ganger ikke blitt filmatisk oversatt. Bildene som er tatt verken uttrykker eller formidler det som sto i manus.
Jeg tror at en del filmprosjekter ville dra nytte av et tettere samarbeid mellom fotograf, regissør og klipper. Dette gjøres en sjelden gang, men da bli det bare satt av et par dager til intensjonsprat. Hvis vi kunne få tre uker sammen til å sitte å jobbe med dreieboka ville vi spart penger og tid i flere ledd!
Regissøren kan i hvertfall på denne måten dra fordel av både fotograf og klippers erfaringer. Spesielt hvis det er en regissør med lite erfaring kan dette være lurt.
Vi kunne komme litt unna reportasjestilen hvor alt filmes fra alle bauger og kanter fordi regissøren ikke tør å ta valg og som fører til mengder av uspennende materiale. På den måten kunne vi også jobbet sterkere med å økonomisere måten å fortelle på og fått større bevisthet rundt «kvalitetene» av det filmatiske uttrykket.
Vi klippere trenger regissørens «blikk» på fortellingen, det personlige blikket som gjør historien litt annerledes.