Kortfilmen Pipp fra 1981 ble hennes internasjonale gjennombrudd og høstet en Sølvpris på barnefilmfestivalen i Giffoni i Italia, og best kjent er hun kanskje som regissør av spillefilmen Kamilla og tyven (1988). Handlingen er lagt til 1913 og forteller om en foreldreløs jente som bor hos slektninger, men som skal sendes på kostskole. Onkelen sørger for at hun får komme til den eldre søsteren som er i tjeneste på en storgård. Underveis får hun hjelp av tyven Sebastian som er på rømmen. Filmen fikk svært god mottagelse og i 1989 kom oppfølgeren Kamilla og tyven II.
Grete Salomonsen Hynnekleiv etablerte produksjonsselskapet Penelope Film AS i Kristiansand i 1980, sammen med ektemannen Odd Hynnekleiv. I dag bor ekteparet i Evje i Setesdal, fremdeles aktive som filmskapere.
Du har mottatt en rekke priser og høstet internasjonal anerkjennelse for dine tre spillefilmer, og også barnekortfilmen Pipp som kom i 1981. Det kjennes godt å vite at du har nådd frem til et stort publikum?
– I utgangspunktet lager jeg filmer for publikum og det er alltid stort å få positive tilbakemeldinger. Men det underliggende er at jeg vil lage filmer som jeg selv likte å se da jeg var barn, og filmer jeg selv liker å se på nå. Jeg har vokst opp med amerikanske, franske og japanske filmer som barn i Japan. Hver dag, fra klokken 15 til 17 satt jeg foran fjernsynet og så på klassiske svart/hvitt filmer, dubbet til japansk; Cyrano de Bergerac, Les Misérables, The Count of Monte Cristo, The Hunchback of Notre Dame og en masse «chambara-filmer» (japanske samurai- og ninjafilmer, red. anm.) Den samme filmen ble vist syv ganger, hver dag på samme tid, fra mandag til søndag. Så skiftet de til en ny film på mandag. Det ble min første filmskole, og kanskje den beste. Jeg studerte hver film seks til syv ganger, og oppdaget etter hvert hvordan filmene var satt sammen. Dette var i 1956-58. Tror ikke tv var kommet til Norge ennå. (NRK startet fjernsynssendinger offisielt i august 1960, journ.anm.)
– Priser og anerkjennelse til tross, de sterkeste opplevelsene er å møte publikum, for eksempel da vi i samarbeid med Redd Barna inviterte unge afghanske flyktninger til å se Yohan – Barnevandrer (2010). De kom med tårer i øynene og sa de ikke ante at folk hadde vært så fattige i Norge. De kjente seg igjen – og filmen gav dem et håp om at de skulle få et bedre liv og at deres land også skulle kunne komme seg ut av fattigdommen.
Kamilla og tyven fyller 30 år – gratulerer med jubileet! Dere fikk ikke offentlig støtte, men fikk organisert privat finansiering og fikk drahjelp av den nyetablerte billettstøtteordningen for barnefilm. Var det en lang vei frem til realisering av filmen?
– Å få fram en film er en lang prosess; manusutvikling, produksjonsplanlegging, skape det beste teamet foran og bak kamera, finne riktige locations – og ikke minst finansiering. Distribusjon, markedsføring og selvsagt internasjonalt salg er viktige faktorer å ha på plass.
I Kristiansand var det et relativt stort privat finansieringsselskap, Credit Service, som var involvert i finansiering av eiendom og shipping, men også i kultur-industri. Selskapet finansierte over et tjuetalls filmer nasjonalt og internasjonalt. Vi kjente selskapet, blant annet fordi Penelope Film hadde laget musikkvideo til et par av deres finansierte musikkutgivelser og fikk vise hva vi var gode for. Credit Service hjalp oss med å få finansiert den første Kamilla-filmen (over et par års tid), mens Kamilla og tyven II ble finansiert på tre uker.
Kamilla og tyven ble en publikumssuksess og mottok jevnt over gode anmeldelser. Aftenpostens Arne T. Bye definerte filmen som «spennende og tankevekkende», og «ventet interessert på neste utspill fra Grete Salomonsen». Dagbladets Thor Ellingsen sa at filmen var «sterkt levert av en debuterende langfilmregissør», og berømte et produksjonsmiljø «utenfor Oslo som er i stand til å bringe fram en film av dette omfanget. Det er et løfte i seg selv».
Kamilla og tyven – del 2 fikk en mer blandet mottagelse. Mange kritikere syntes filmen ble for idylliserende og klisjefylt. Klassekampens anmelder slo fast at «Penelopefilm åpenbart ønsker å gi barn en annen type film, et positivt livssyn og en klar grensedragning mellom godt og ondt». Selv sier du et sted: «Jeg vil lage underholdning med verdier som samfunnet har mistet, og jeg vil belyse disse gjennom barnet.» Har du opplevd at en karakteristikk som Klassekampens anmelder står for, skygger for selve filmen?
– Her snakkes det altså om to ting: En sammenligning av de to filmene og verdigrunnlaget i filmene. Først: Filmene hører sammen. Jeg skrev manuset til begge filmene samtidig, og håpet det skulle bli mulig å få til begge, selv om vi i utgangspunktet bare fikk finansiert den første Kamilla-filmen. Manuset er veldig fritt etter bøkene (skrevet av Kari Vinje, red.anm.). Jeg måtte ha full frihet i bearbeidelsen, og det fikk jeg. Filmenes historie fortsetter også etter at bokas fortelling slutter. Filmene ble ganske nøyaktig like populære, cirka 200 000 har sett hver av filmene på kino, pluss tv og video/dvd distribusjon osv. i senere tid. Jeg har også inntrykk av at publikum ser de to filmene som en enhet, som to sider av samme mynt.
Når det gjelder en såkalt «klar linje mellom godt og ondt», reflekterer filmene nettopp ikke, etter mitt syn, den enkle, pedagogisk korrekte, eller politisk korrekte, oppdragende filmfortellingen. Verken i livet eller på film står de mest interessante valg mellom de opplagt gode og de opplagt gale valg. Nei, det er nettopp de valg som er komplekse som er interessante; et riktig valg som også vil få negative konsekvenser eller et galt valg som kan få flere gode følger; det er de interessante valgene i et drama. Dette går igjen i også i Yohan – Barnevandrer.
Kamillas og Sebastians valg, for eksempel, skal han som Kamilla vil, rømme fra lensmannen og et liv i fengsel, eller skal han melde seg og ta følgene av tidligere gale valg? Derfor er fortellingen nettopp ikke endimensjonal, men kompleks og interessant, fordi den transcenderer en forenklet moralkodeks.
Den første Kamilla-filmen var kanskje litt mer sjokkerende, noen har sagt til meg at den var så forfriskende idyllisk, at det var den første norske feel-good-filmen på tiår, selv om den ender opp med at Kamilla roper «Sebastian, Sebastian», og halve salen sitter med tårer i øynene og gråten i halsen. Så det er i tilfelle en type feel-good som jeg kjenner godt fra min oppvekst i Japan og japanske eventyr og fortellinger, med livets tragedie og sorg som undertoner.
Sitatet du henviser til, om at jeg ville lage «underholdning med verdier som samfunnet har mistet» og «belyse disse gjennom barnet», kjenner jeg ikke så godt igjen. Men jeg kan selvsagt ha formulert meg på en måte som en journalist har tolket dithen. For meg er mennesker og relasjoner det viktige, jeg snakker generelt lite om samfunnet, kanskje er vi her inne på hva jeg tenker som formålet med kunst?
Dennis Storhøi og Agnete Haaland debuterte som filmskuespillere i Kamilla og tyven og Veronica Flåt ble barnestjerne over natta. I tillegg valgte dere popidolet Morten Harket i en mindre, men synlig rolle? Ikke alle syntes det var helt vellykket. Hvordan tenkte dere da dere valgte en profilert popsanger med, må vi vel si, middelmådig skuespillertalent til dette prosjektet?
– Jeg har alltid vært opptatt av å få de som passer til rollen, det være seg kjente eller ukjente, og jeg er kjent som audition-champion, ikke minst fordi jeg vil prøve ut skuespillere opp mot hverandre og å få et best mulig ensemble. Vi skal alltid ha gode skuespillere.
Men det er ikke bare profesjonelle skuespillere som er gode til å kommunisere. Komikere, sangere, programledere; hvis de kan kommunisere fra en scene, på en skjerm, er de ofte gode til å formidle noe. Det var kanskje nytt for mange i Norge at man brukte kjente folk fra andre bransjer den gangen, men for meg var det noe selvfølgelig. I dag er det færre som løfter øyenbrynet på samme måte.
Alle ønsker vi at filmen vi lager skal bli sett. Den er ikke ferdig før den møter sitt publikum. En film trenger kjente navn, det er ikke til å stikke under en stol. Det er også viktig i salgsøyemed. Distributører på de internasjonale markedene spør alltid «Who’s in it?» sjelden «What is it about?». Jeg er glad for at jeg nok ikke forsto at det kunne være et tabu da jeg valgte A-HA-stjernen Morten Harket. Jeg tror jeg hadde gjort det uansett. Morten var en god drahjelp for oss alle, både nasjonalt og internasjonalt. På Kamilla og tyven var Morten den eneste kjendisen, og journalister vrimlet jo rundt over alt når han var til stede. Det forstyrret innspillingen til de grader at vi til slutt måtte stenge settet for pressen. Kanskje det gjorde noe med den eventuelle kritikken som kom? Men jeg har hørt mest positivt om Morten i filmen, de fleste jeg har snakket med syntes han gjorde en god figur.
Dennis Storhøi og Agnete Haaland var debutanter. Mange gikk kanskje på kino for å se Morten Harket, mens de kom ut etter filmen og ropte «Sebastian» (Dennis Storhøi) med stjerner i øynene.
Filmene om Kamilla ble publikumssuksesser, de høstet priser og anerkjennelse og solgt bra internasjonalt. Dere planla for internasjonale versjoner helt fra produksjonsstart. Gjorde dere bevisste grep for å tilfredsstille et større internasjonalt publikum?
– Jeg hadde ingen produsenter eller distributører som kom med noen som helst krav. Jeg var fullstendig fri i mine valg, skjønt jeg måtte ofte svinge meg rundt for å skvise det jeg ønsket inn i budsjettet.
For meg var det helt naturlig å tenke internasjonalt. Vi spilte Kamilla inn både på norsk og engelsk samtidig. Vi hadde hørt at de gjorde det delvis på Orions belte (1985). Vi ville gjøre det hundre prosent, og var vel kanskje den første norske filmen som gjorde det. Det krevde mye, men for meg som hadde gått på kanadisk skole i Japan var det like lett å regissere på begge språk. Og tenk, jeg fikk lage filmen to ganger! Den engelske versjonen gjorde vi i London med en ny klipp. Det var kjempegøy. Tyskland valgte den norske versjonen, det var lettere å dubbe fra norsk for dem.
I 1999 ønsket Norsk Film AS å vise at selskapet ville satse på barnefilm. Ditt prosjekt «Barnevandrerne» var et av de profilerte prosjektene; filmen som senere ble Yohan – Barnevandrer. Opplevde du at det var blitt lettere å få støtte til å lage film for barn og unge?
– På den tiden ble det kjøpt inn en masse manus. Vi fikk høre at det var ganske urealistisk at det kom til å bli produsert så mange barnefilmer. Så når det ikke var noen konkret produksjonsbeslutning, ville vi ikke gi fra oss manuset. Prosjektet ble lagt på is i en del år til vi fikk støtte til endelig manusutvikling fra et europeisk fond og fra Norsk filminstitutts inspirerende konsulent Harry Guttormsen. Da begynte jeg å arbeide med det igjen, og hadde det klart i løpet av et par år.
Jeg ønsket «Barnevandrerne» på det store lerret. Jeg kjente at disse barna fortjente kudos, de hadde vært med å bygge landet vårt i en vanskelig tid. Det hele startet med at en journalist spurte meg om jeg hadde hørt om barnevandringene på Sørlandet. Jeg ble nysgjerrig og drev aktiv research, noe som førte meg til historikeren Gabriel Øydne (nå død), som hadde skrevet om fenomenet i en historiebok. Det var bare et par sider, men var et utgangspunkt som førte meg til USA og til to såkalte tidsvitner Anna Birkeland (da 100 år) i Wisconsin og Aanund Leland (da 99) i Montana. Begge hadde vandret som barn, før de emigrerte til USA.
Norge har vært så fattig en gang, tenkte jeg, det er noe vi ikke må glemme. Etter hvert fikk jeg flere opplysninger om vandrerne. Litt etter litt ble det til en fortelling, der jeg flettet alle fortellingene til å handle om én person, nemlig Yohan.
Historien om barnevandringene er viktig å få fortalt og selve kjernefortellingen om Yohan fikk altoverveiende positiv mottagelse da den hadde premiere. Men igjen kritiseres du for unødvendig (ifølge filmkritikerne) bruk av pop- og medie- kjendiser, og en unødvendig innpakning rundt en historie som er sterk nok i seg selv. Hva var tanken bak disse valgene?
– Fortellingen starter med Yohan som gammel, som forteller om sin tid som barnevandrer i Norge. Jeg ønsket å bringe fortellingen inn i vår tid slik at barn skulle forstå at dette er en fortelling som bestefar kunne fortalt fra sin barndom, derfor laget jeg en rammefortelling. Det var en fortelling fra Norge i gamle dager, men ikke i steinalderen eller i vikingtiden, nei, for bare hundre år siden.
Produsenten var glad, for da kunne vi bringe inn en eldre amerikansk stjerne, mente han. Vi måtte bare finne en som liknet på Yohan, som vi hadde castet allerede. Det ble enten Clint Eastwood eller Kris Kristofferson. Vi spurte Clint Eastwood om han ville spille den eldre Yohan. Han ville heller satse på å regissere egne filmer, men Kris Kristoffersen takket ja! Det er vi glade og takknemlige for. Han er en utrolig raus og talentfull person. Å ha rammefortellingen på engelsk fungerer nok bedre i USA og utlandet enn i Norge. Kanskje vi burde hatt rammefortellingen dubbet til norsk, tror det hadde fungert bedre hjemme.
Noen bruker bare amatører fordi de ikke vil at folk skal være forutinntatte ved å ha kjente profiler, skuespillere eller andre i bærende roller. Jeg tror ikke at publikum tenker sånn. En skuespiller er en skuespiller, og det anerkjenner folk uten problem. Er de troverdige i rollen, betyr det mindre om de er kjendiser eller ikke.
Fiolinisten Alexander Rybak var forresten ukjent da jeg castet ham. Jeg trengte en felespiller som også var skuespiller. Alexander spilte den gangen i teateroppsetningen av Spelemann på taket. Jeg visste at Dennis (Storhøi) spilte i det stykket og spurte ham. Dennis anbefalte Alexander, og jeg dro for å se stykket. Slik fikk jeg kontakt med Alexander, og han ble med som Levi i filmen. Senere, etter at innspillingen startet, vet vi hva som skjedde med ham. Han vant Melodi Grand Prix (European Song Contest) til stor glede for oss alle, og ble megastjerne over natten. Dermed fikk vi også stor interesse for Yohan-filmen fra land som Russland, Hviterussland, Ukraina, Tyrkia og andre steder der Alexander Rybak er stor.
Du fikk ditt første 8-mm. kamera da du var 14, og du har solid film, medie – og pedagogisk utdannelse. Du har klart å være aktiv filmskaper gjennom hele ditt yrkesliv, men produsenten din har uttrykt at det kan være vanskelig å være fra distrikts-Norge i kampen om filmstøtte, om synlighet og anerkjennelse. I tillegg er du kvinne, med et uttalt kristent livssyn. Har dette vært medvirkende faktorer i det som kan oppleves som marginalisering?
– Marginalisert, er jeg det? Hva betyr det, å bo utenfor sentrum? Jeg har selv valgt å være utenfor Oslo. Alle som velger å bo utenfor London, Los Angeles, Tokyo, de store filmmetropolene, må streve mer. Spillefilmene om Kamilla og Yohan er bare en liten del av mine aktiviteter. Jeg har undervist i drama, regissert på teater, laget program for både NRK og utenlandske fjernsynsstasjoner. Jeg har vært manuskonsulent i inn- og utland, undervist i skolen, skrevet manuskripter for andre og sammen med andre. Jeg vet at mange strever med å leve av film ute i distriktet. Selv reiste jeg mye, tok arbeid mange steder, det har vært berikende. Jeg bor virkelig i distrikts-Norge nå, men jeg har superraskt fiber-internett og kontakt med København og London om ett manus, med Canada om ett annet. Jeg vet ikke hva som hadde skjedd om jeg hadde bodd i Oslo hele tiden.
Ingen kan leve av å lage tre spillefilmer, så for å få mat på bordet må man lage mye annet. Jeg har aldri hatt problemer med å få arbeid. Men jo, jeg kjenner til problematikken som Odd (Hynnekleiv, produsent, journ.anm.) har snakket om. Han arbeidet for å få etablert regionale filmsentra, som etter hvert ble en realitet blant annet har vi nå et Sørnorsk filmsenter, og han ivret for filmfinansieringsmodeller i distriktene. I dag har vi flere filmfond utenfor Oslo.
Men jeg har definitivt ingen følelse av å være utenfor eller «marginalisert».
Kvinner har større utfordringer med å kombinere familieliv med filmproduksjon, hevdes det. Du fikk fire barn som aktiv regissør. Hvordan løste du eventuelle utfordringer?
– Jeg har aldri sett på det som noe problem. Det var en selvfølge å ha barna med på arbeidet, dette hadde jeg med meg fra min oppvekst i Japan. Jobb og familie utgjør en helhet. Filmarbeid er prosjektarbeid, og intenst i kortere perioder. Vi har hatt gode praktikanter og mye hjelp fra bestemor når det har stått på som verst. I roligere perioder, når ikke det var opptak, har jeg hatt mer tid til barna enn folk som er i vanlig arbeid. Filmarbeid kan kanskje sammenliknes med primærnæringene jakt og fiske og jordbruk, det vil si litt intenst i kortere perioder, men at familieliv lar seg kombinere med virksomheten. I hektiske perioder er det naturlig at man har samarbeid med andre enn bare kjernefamilien.
En rød tråd gjennom dine filmer er å gi stemme til de sårbare, de utsatte, både i spillefilmene dine og som produsent for de anerkjente «Stemmer fra»-filmene. Dette er et bevisst valg?
– Både bevisst og ubevisst. Under opptakene til Yohan kom en journalist og spurte om hvorfor denne fortellingen var viktig. Jeg fortalte om opptakten, men mine medarbeidere lo og sa at jeg var den eneste som ikke skjønte det.
«Filmene dine handler jo om deg selv» var det en assistent som sa. Jo, jeg lager filmer som gir gjenklang i min erfaringsbakgrunn, jeg vet hva misbruk og utenforskap er. Jeg var 16 år da jeg flyttet til Norge, og ble nok utsatt for et kultursjokk. Jeg har vel aldri riktig hørt til noe sted hundre prosent. Jeg har følt meg norsk i Japan, og som japaner i Norge. Jeg har også erfaringer et barn skulle vært foruten, og som det tok lang tid før jeg kunne snakke om eller bearbeide. Filmene mine blir derfor en del av fortellingen om meg, om det utsatte barnet.
For tre år siden regisserte jeg en dokumentarfilm, Utsatte menn (kan ses på nrk.no, journ.anm.). Det er en av de få voksenfilmene jeg har laget. Denne filmen reflekterer det jeg selv har opplevd, og jeg arbeider i dag med enda en film for voksne, Agnes, med utgangspunkt i mitt eget liv. Fiksjonen skaper en slags armlengdes avstand.
Du er med andre ord i full aktivitet?
– Ja, jeg vil gjerne fullføre den planlagte trilogien om Yohan, utvandrer og innvandrer. Jeg ferdigstiller tre dokumentarfilmer i disse dager, og velsigner det digitale verktøyet, selv om det kan være ensomt. Jeg savner felleskapet i den analoge produksjonen, samtalene i klippen, diskusjonene med lab-en. Men alt i alt er det enklere og billigere, rent produksjonsteknisk. Men jeg er ikke avhengig av å regissere. Nå skriver jeg mest, og jeg liker klippeprosessen.
Du har også jobbet med jenter og unge kvinner som vil lage film?
– Jeg liker å finne talenter og å løfte dem frem. Parallelt med å lage film har jeg hele tiden undervist og holdt kurs for barn og voksne. Før kvinnestemmerettsjubileet jobbet jeg med flere kvinner som jeg så hadde potensiale til å regissere en kortfilm hver, med fokus på våre nye, kvinnelige medborgere. Med støtte fra departement og Sørnorsk filmsenter ble det syv kortfilmer av det. Alle ligger tilgjengelig på nettet gratis. Dette er filmer som nå brukes i blant annet skolen, og i voksenopplæringa og ulike nasjonale kvinneforeninger, som inspirasjon for innvandrerkvinner. For meg er film et språk, en naturlig uttrykksform, det vil jeg gjerne dele med andre som kan trenge å få sin stemme hørt.