«Ved å synliggjøre forskjellen viser jeg likheten hos menneskene»

– intervju med filmregissør Karoline Frogner om det å lage film om «det ubehagelige»

intervju fra Filmtidsskriftet Z nr. 1/2008

Karoline Frogner er født i 1961, og har som fotograf og forfatter markert seg som en av Norges fremste dokumentarister. Hun har utgitt flere bøker, hvorav mange har kommet til på bakgrunn av filmene hun har laget. Frogner har mottatt en rekke nasjonale og internasjonale priser. Arbeidet hennes har vært preget av et sterkt engasjement og av en stor interesse for humanisme. I bøkene og filmene hennes avdekkes ondskap og brudd på menneskerettigheter. Kvinner og barn har en sentral rolle, sammen med utsatte folkegrupper som palestinere, kurdere og tatere. Hun har laget film siden 1989, både kortfilm, langfilm og dokumentar. Frogner har også vært opptatt av å bryte sjangergrenser og har utviklet et eget filmspråk hvor grensene mellom det rent dokumentariske og fiksjonen krysses – og omvendt.

En høstmørk kveld, med regn i luften, tar Karoline Frogner i mot meg i sitt hjem på vestkanten i Oslo. rommene er store og bærer preg av en kvinne som har reist mye. Tepper, lamper og møbler ligner ikke noe man finner på Ikea eller Hilmers Hus. Her er det minner på veggene – kunst, bøker, fotografier, vevde tepper i sterke farger. I stua troner et stort spisebord, hvor jeg ser for meg Karoline sittende i intense samtaler over eksotiske middager med gode venner. Vi setter oss ned der. Karoline er ikke stor av vekst – men hun er en myndig dame. Holdningen og væremåten bærer preg av et menneske som har vært ute mange «vinternetter». Man snakker ikke tullprat med denne damen.

– Du må ikke tro jeg er rik, sier hun. Det er bare god økonomisk sans at jeg har denne store leiligheten. Hun fisker frem en liten sigar og tenner den. Fyr løs, sier hun.

– Du laget filmen om taterne, Tradra – i går ble jeg tater, i 2004 – siden har det vært litt stille rundt deg. Kan du først fortelle litt om hvorfor du ville lage film om taternes historie og skjebne i Norge?

– Å, nei, det har ikke vært stille rundt meg! Jeg har etablert eget filmselskap og jobber med flere større prosjekter. Men – ideen til filmen Tradra – i går ble jeg tater kom til meg etter at jeg kom fra Kurdistan i 1999, hvor jeg hadde vært vitne til det jeg vil kalle for et folkemord. Jeg var veldig opptatt av dette. En mann ringte meg sent en kveld – jeg oppfattet at han muligens ikke var helt edru. Han sier: Det finnes to mennesker som er ordentlige – det er Jens Bjørneboe og deg. Jeg var ikke udelt begeistret for å bli sammenlignet med Bjørneboe – men så sier mannen: Det har pågått et folkemord på taterne her i Norge. Det syntes jeg var en drøy påstand. Så fortalte han meg om sin oppvekst på barnehjem, inn og ut av psykiatriske institusjoner, og om lobotomering. Til slutt måtte jeg be han slutte å ringe meg – men jeg glemte ikke denne historien.

Etter hvert var det flere av taterne som tok kontakt med meg – fordi de ønsket at det skulle bli laget en skikkelig, ordentlig spillefilm om taterne i Norge. Sett fra deres ståsted. Jeg gikk gjennom alle de gamle norske filmene fra 1920- og 1930-tallet, som hadde et tatertema, og fant jo ut at de var forferdelig rasistiske! Ordet «rasistisk» er riktig å bruke i denne sammenheng. I Fantegutten av Leif Sinding fra 1932, finner jeg den samme historien som senere kommer til å utspille seg i min film Tradra – som betyr reis eller å reise – hvor Bjørn, min hovedkarakter, blir «funnet» på samme måte som barnet i Fantegutten. Han vet ikke at han er tater. I disse gamle filmene er det ikke slik at myndighetene kommer og tar barna – nei, fantene «mister» dem – de ligger liksom «rundt omkring». Historien er da at man «finner» taterbarnet, og så vokser det opp sammen med de bofaste – buroene – som fantene kaller dem. Så blir disse barna liksom satt på en prøve da, når taterne kommer – for da våkner taterblodet. Og så må de gjøre det store valget – om de skal være bofaste – eller velge taterlivet. Velger de taterlivet – ja, da dør de i disse filmene – nesten uten unntak. Jeg viser bare til filmen Fant av Tancred Ibsen. I motsetning til Gabriel Scotts roman, hvor fantene hjelper og beskytter jenta, snur filmen på det. Her er det fanten som voldtar jenta og er slem. Når fanten drukner i filmen, så syntes ikke vi som publikum noe synd på ham. Og jenta blir selvsagt reddet av en stødig bufast nordmann.

Det som er veldig interessant med norsk film, er at ideologi blir så synlig! Jeg vil hevde at norsk film til en hver tid synliggjør tidens rådende ideologi. Det som er comme il faut i det offentlige rom – ja det viser filmene.  I vår tid er det litt mer subtilt – men det er likevel de samme mekanismer som råder. Det å være norsk er liksom godt i seg selv. Vi har behov for å bekrefte «den gode nordmannen». Det vil jeg si gjelder alle de norske filmene frem til i dag – også dokumentarene. Det ligger nærmest som en uskreven lov dette behovet for å bekrefte det norske og den norske «gode viljen».

– Gikk du bevisst inn for å lage en samfunnskritisk film?

– Sånn sett ble Tradra en samfunnskritisk film. Nei – det var ikke noe jeg hadde planlagt – jeg visste jo lite om tatere da jeg startet. Etter hvert så traff jeg Bjørn, som akkurat hadde funnet ut at han var tater – og da tenkte jeg at jeg henger meg med på hans ferd – og så kan vi finne ut dette sammen – hva det vil si å være tater.  Før krigen var rasismen mot de reisende veldig synlig. Etter krigen gjorde myndighetene noe som var mer subtilt – kanskje verre. Man mente at det å være tater, det lå i blodet. Det kriminelle går i arv. Siden du har dette blodet vil du også bli kriminell. Man kan aldri komme unna. At du har blå øyne holder faktisk ikke her.

Jeg syntes dette var groteske holdninger. Myndighetenes «innsats» for å få taterne assimilert inn i samfunnet var fundert i den norske likhets- og solidaritetstanken. Alle skulle være like og ha samme muligheter. Så man kan si at for taterne var veien til helvete brolagt med gode forsetter – bokstavlig talt. I filmen min ville jeg både løfte frem historien om hvordan taterne er blitt behandlet av samfunnet. Jeg ville også vise hvor viktig dette folket hadde vært som kulturbærere – at de har vært veldig skapende innenfor musikk og håndverk. På mange måter tok de vare på og utviklet hele bondekulturen. Dette var den reelle integrering av taterne, helt til myndighetene fant ut at det ikke var plass til dem i etterkrigssamfunnet. Derfor ble det å lage denne dokumentarfilmen også en reise for meg. Om et folk som står veldig nært oss, og som fremdeles er en del av oss, men som myndighetene har forsøkt både å assimilere og segregere, slik at de til slutt ble usynlige. Myndighetene opprettet jo arbeidsleire for taterne, tok barna fra dem, tok hestene fra dem – på alle måter forsøkte myndighetene å undertrykke dette folket og denne måten de ville leve på. Dette overrasket meg stort. Jeg har vært mye ute og reist – jeg har sett mye – men denne brutaliteten i «det norske» skremte meg.

– Kan du si litt om hvordan du jobbet med formen i forhold til innholdet i filmen?

– Jeg jobbet en del med å finne formen til filmen. Jeg valgte et veldig enkelt tv-språk. Når jeg skulle ta med seeren inn i denne kulturen, ville jeg velge enkle, gode bilder. Så satte jeg «nåtiden» opp mot de gamle norske spillefilmene om de reisende, samt at jeg også fant frem opplysningsfilmer. Norge har hatt en lang tradisjon med opplysningsfilmer. Vi er liksom litt stolte av dette. Den opplysningsfilmen jeg fant handlet om løsgjengerloven og het En lov blir til. Der iscenesetter man noen tatere og så forteller en gjennomtrengende fortellerstemme hva du ser, hva du skal tenke og føle og hva du skal konkludere! Dette var filmen som informerte det norske folk om den nye løsgjengerloven. Hvis du ikke har fast bopel, kan du arresteres og «interneres». Loven fikk jo forferdelige konsekvenser for taterne.

Jeg syntes det var litt interessant å ha med denne filmen inn i min film, fordi jeg fulgte Bjørns sak mot Stortinget, der han søker billighetserstatning for hva han ble utsatt for i barndommen, som bortadoptert taterbarn. Han var den første som søkte slik erstatning og måtte gå mange runder. Og han var den første med taterbakgrunn som fikk billighetserstatning, og har banet veien for de andre taterne som søker erstatning.

– Hvordan ble du møtt av støtteapparatet når du søkte om penger til produksjonen?

– Jeg hadde ikke penger til å lage filmen da jeg gikk i gang. Det var vanskelig for meg å overbevise filmkonsulentene om at dette var en viktig og nødvendig film, og at det kunne bli en god film. Filmfondet, ved Erlend Lo, gikk likevel inn med litt støtte. Det jeg sier nå er min subjektive betraktning: Jeg tror det skjer noe med de bevilgende myndigheter når man kommer med slike prosjekter på bordet. Jeg mener ikke at de driver en bevisst sensur av de problematiske filmene – men noe merkelig skjer. For meg ble det underlig at ingen nærmest ville ta i min film. Samtidig på denne tiden ble det også ble søkt om støtte til filmen om den kommende statsministeren Jens Stoltenberg. Vi er to rimelig gode regissører begge to, jeg og Aslaug Holm. Min film bekreftet ikke det norske, men fremstiller politiske beslutninger hvis konsekvenser har vært forbrytelser mot menneskeheten. Dette har vært systematisk etnisk rensing, utradering av et helt folk i vår nære samtid. Hendelser ingen da ville ta ansvar for eller beklage.

Kanskje ikke dette var noen «sexy» film å støtte – og grunnen til at jeg ikke fikk full støtte. Filmen om Jens fikk det. Jeg møtte også motstand fra en daværende redaktør i TV2 da filmen var ferdig. Filmen min viser utøvelse av lobotomi. Dette var vanskelig for TV2’s redaktør. Vedkommende ønsket ikke ha med dette. Redaktør var redd for at det kunne komme straffesak hvis jeg tok dette med utstrakt bruk av lobotomering av taterne. Jeg hadde også med historiene med seksuelle overgrep – noe nesten alle barn av de reisende ble utsatt for, som bodde på barnehjem. Dette syntes redaktøren også var problematisk, og var usikker på om jeg hadde belegg for å hevde dette – men til slutt sa de ja, etter at jeg hadde fremlagt flere siders dokumentasjon – at jeg kunne ha dette i tv-versjonen. Ja, det var mange hindringer både før, under og etter at filmen min var ferdig.

Det ble forresten forlangt at jeg skulle skrive manus. Jeg følger jo folk, jeg vet ikke hva som kommer til å skje. Jeg kan ikke sette meg ned å konstruere virkeligheten på papiret. Noen rammer hadde jeg for hva jeg ville ha – men dette med manus i dokumentarfilm er for meg meget merkelig, Jeg fikk også mye motstand på formen jeg hadde valgt – dette tv-språket med håndholdt kamera. Jeg kunne ikke valgt å gjøre formen på en annen måte. Jeg skulle følge et menneske tett, være operativ og åpen for alle spontane hendelser. Og nettopp derfor opplever jeg ofte i filmene mine at jeg klarer å fange det umiddelbare – det som skaper en spenning og en dramaturgi for filmen. Det er nesten hellige mekanismer, dette. Jeg ante ikke at de anslagene jeg la opp i filmen skulle få slik forløsning utover. Og jeg bruker tid. Jeg rusher ikke av gårde. For meg er det nettopp svært viktig å være med i de lengre prosessene, for å kunne få med endringene. Jeg brukte tre-fire år på Tradra. Jeg kunne ikke brukt mindre tid. Min metode er at jeg vet egentlig veldig lite om en sak når jeg går inn. Jeg må være åpen og forholde meg til det jeg ser.

– Hvordan fikk du likevel filmen ut i kinodistribusjon?

– Det jeg opplevde, da jeg var ferdig med filmen – og som undret meg stort – det var at det i selve filmbransjen oppstod en redsel for å synliggjøre en slik film. Jeg fikk greie på at jeg var heldig som kanskje fikk fem kinoer som ville vise filmen – jeg fikk 40 – på dvd!! Jeg fikk jo ikke støtte til filmkopier, så jeg måtte ta den ut på dvd. Oslo, Bergen og muligens også Trondheim gjorde vedtak på at de ikke kunne vise film på dvd på kino – så filmen ble tatt av i Oslo, mens den gikk for fulle hus. Jeg fikk ikke støtte til hele sensuravgiften – jeg fikk støtte til 20 kinoer – men jeg hadde 40 kinoer som ville ha filmen! Men da filmen ble Amanda-nominert, fikk jeg en filmkopi. Det var rimelig hard motstand syntes jeg.

Om det var mange uheldige omstendigheter til sammen som gjorde at Tradra fikk så vanskelig «fødsel» og senere «liv», er vanskelig å si. Jeg har jo lyst til å velge å tro det. Det var interessant å se at den filmen som handlet om vår kommende statsminister fikk solid statsstøtte hele veien og kom selvfølgelig ut med masse filmkopier for kinovisning. I tillegg åpnet denne filmen filmfestivalen i Tromsø – mens Tradra aldri ble vist der. Bare å få vist Tradra på våre egne festivaler, har så og si vært umulig. Men i utlandet har den vært vist.

– Hva ser du på som det mest vellykkede eller meningsfulle med Tradra?

– Jeg er veldig glad at Tradra som film har ført til endringer i forhold til taternes erstatningssaker. Politikerne har brukt filmen for å sette seg inn i historien. Odd Einar Dørum kom selv uanmeldt på en av kinovisningene, og dette satte helt klart fortgang i hvordan taterne ble møtt videre i sine erstatningssøksmål. Politikerne tok kontakt med meg og spurte meg hva slags type erstatning de burde «gå» for. Jeg sa at de burde gå for individuell erstatning (ikke som gruppe) og at denne erstatningen ikke skulle være begrenset i tid. Dette gikk igjennom. En stor seier for taterne. Nå kan de reisende også søke billighetserstatning. «Noen» har selvfølgelig vært engstelige for at taterne skulle få for mye erstatning, og vist til at med for mange penger mellom hendene så vil mange havne helt på galeien! Da pleier jeg å si – du og jeg vil antakeligvis arve en eller to millioner etter våre foreldre. En av de reisende, vokst opp på barnehjem, som aldri fant sine igjen – ja får han eller hun en million, så er det vel både rettferdig og rimelig. De burde fått mer.

Noe annet som denne filmen førte med seg var at Den Norske Helsingfors-komiteen tok kontakt med meg, og de mente man kunne bruke folkemordsparagrafen på Norges behandling av taterne. Norge var med på å ratifisere denne paragrafen, på slutten av 1940-årene. Det å lese denne paragrafen for folkemord punktvis nedover var skremmende. Norske myndigheter hadde utført alle punkter i denne paragrafen, mot dette folket, som gjorde at man faktisk kunne definere dette som et folkemord! De ble tatt fra barna, utsatt for sterilisering og lobotomering, språket ble forbudt, egenarten ble forbudt, de ble internert osv. Men likevel torde jeg ikke å kalle dette et folkemord i Tradra. Jeg kalte det «en forbrytelse mot menneskeheten». Noe annet jeg fant ut er at paragrafen om folkemord ikke er implementert i norsk lov. Det vekker jo noen ettertanker.

– Hvilke konsekvenser fikk filmen for deg som filmskaper?

– Mitt arbeid med Tradra førte meg til mitt neste filmprosjekt – hvor jeg følger forsoningsprosessen i Rwanda, mellom hutuer og tutsier. Jeg har brukt samme metode her som i Tradra. Jeg reiser ned til Afrika og reiser inn i en tematikk, i et land og en kultur jeg vet veldig lite om. Jeg visste omtrent ikke forskjell på hutuer og tutsier, eller hva som var opptakten til folkemordet der nede. Konkret følger jeg et enkesamfunn med hutu- og tutsienker som jobber med gjenoppbygning av landet etter folkemordet. Jeg vet ikke hvor mye jeg skal snakke om denne filmen, siden den ikke er ferdig.

– Kanskje du kan si litt om rammene rundt filmen – der du står nå?

– Dette prosjektet kom til ved at Helsingfors-komiteen kontaktet meg. De visste hvilke temaer jeg har jobbet med tidligere. Jeg ble invitert til Rwanda for å følge høringene ved folkedomstolene der nede. Dette fikk meg også til se nærmere på Norges forhold til og historiske involvering i Afrika. Det var blant annet 300 norske soldater i Kong Leopolds brutale hær i Kongo på slutten av 1800-tallet. Norske FN-soldater har også deltatt i krigsforbrytelser i Kongo etter 2. verdenskrig. Norge støttet ikke huturegimet, men en norsk bistandsorganisasjon gjordet det – før folkemordet. Det er svært sannsynlig at det bor hutuer her i Norge som Rwanda nå ønsker utlevert, fordi disse deltok aktivt i folkemordet. Dette er veldig alvorlig. Norge har som sagt ikke implementert folkemordsparagrafen i sitt lovverk, så disse får bli i Norge. I dette farvannet beveger jeg meg med filmene mine. Jeg er utsatt på flere måter. Det er hutuer i Norge som ikke ønsker deres identitet avslørt. Det har også vært ærgjerrige «kollegaer» som har forsøkt å ta over hele filmprosjektet. Nei, jeg tror ikke jeg skal si så mye mer.

– Men du kan kanskje si litt mer om hvordan du forholder deg etisk til det å jobbe med dette materialet? Det virker som om det byr på en del problemer?

– Jeg tenker mye på hvordan jeg her må beskytte materialet mitt på en slik måte at jeg ikke setter noen i fare. Det er ikke alle som har forstått dette. I en arbeidskonflikt ble filmmaterialet mitt ble konfiskert og oppbevart på et sted jeg ikke visste om var godt nok sikret. Vi hadde en reell arbeidskonflikt, men jeg opplevde at det var helt uakseptabelt at materialet ble konfiskert som et pressmiddel for at kollegaen skulle få igjennom et arbeidskrav jeg fant urimelig. Jeg så ingen annen løsning enn å ta saken til rettslig behandling. Jeg fikk materialet rettslig tilkjent tilbake og Namsretten kritiserte sterkt konfiskeringen av sensitivt filmmateriale.

– Jeg måtte også hente inn støtte fra Regiforbundet i denne konkrete saken. Jeg opplever at det innenfor min egen bransje, blant mine egne kollegaer, finnes lite skjønn og etikk i forhold til denne problematikken rundt sensitivt materiale. Man får følelsen av at enkeltes motivasjon for å være med å lage denne filmen, er mer for å gjøre seg selv synlige. Jeg har møtt liten forståelse for at uheldige konsekvenser direkte kan utsette mennesker for fare. Vi berører sterke krefter her. Jeg opplever dette som en skremmende tendens. Mulig det er liten erfaring og oppvekst i et trygt og godt land, koblet sammen med sterkt behov for posisjonering, som skaper skylapper i forhold til å begripe at i verden der blir mennesker faktisk drept. Og at det vi filmer kan være eksplosivt stoff hvis det ikke behandles med nennsomhet. Vi har et stort ansvar når vi jobber med dokumentarer som reelt avdekker forbrytelser og setter oppleste sannheter i et nytt og kanskje grellere lys. Som får frem nye sannheter, som kan bli svært ubehagelige for både myndigheter og andre involverte folkemordere og kriminelle som har forsøkt å komme seg unna.

– Hva kunne du ha gjort annerledes i denne prosessen?

– Mulig jeg skulle definert dette klarere for de jeg jobbet sammen med i utgangspunktet. At jeg tok denne vissheten for gitt. At jeg tok det for gitt at de jeg jobbet med hadde samme mål som meg – å få frem budskapet i filmen, nemlig å synliggjøre vår tids mest effektive folkemord, hvor hele verden stod og så på. Jeg sitter på et unikt og enestående materiale, som kan bli en oppsiktsvekkende film, både i og utenfor Norge. Da jeg oppdaget at «kollegaer» jeg hadde jobbet med var villig til å bruke denne filmen til selv å posisjonere seg i et forfengelig film- og tv-miljø, ble jeg enormt skuffet. Og måten han gjorde dette på, skremte meg. Det vitnet om lite forståelse for hva vi faktisk holder på med, og har i hendene.

Jeg vet ikke – men denne erfaringen har ført til at jeg for første gang i mitt liv har vært sykmeldt en periode. Jeg måtte stoppe opp og tenke over hva jeg egentlig holder på med. Jeg var vært i tvil om jeg skulle fortsette som filmskaper. Jeg har kjempet mye i motvind, men jeg har kommet frem til at det er dette jeg kan, skal og må fortsette med. Det vil alltid være noe eller noen der ute som jeg vil gi en stemme. Jeg er ikke politisk – i den forstand at jeg er partipolitisk. Jeg er opptatt av individet – av enkeltmennesket. Det er alltid perspektivet i mine filmer og bøker. Gjennom å synliggjøre individet kan jeg også si noe om en hel gruppe – om et helt folk, om oss mennesker og de større generelle problemstillingene. Det er gjennom å identifisere seg med det individuelle at jeg mener man kan skape empati for det generelle. Det sier lite om lidelse når du snakker om at seks millioner jøder ble drept i gasskamre. Vi har ikke noe begrep om hvor mange seks millioner er. Men når du hører den ene fortellingen, fortalt av den ene personen, som opplevde Holocaust – det er da man makter å skape en innlevelse og gjenkjennelse – fordi dette kunne hendt en selv, på et gitt tidspunkt i historien.

Det skal bli godt å bli ferdig med filmen om forsoningsprosessene i Rwanda. I filmen prøver jeg å vise hvordan vi opplever Afrika – i selve måten vi vestlige bildelegger og skaper «inntrykket» av Afrika. Jeg bruker et slags «turist-uttrykk», som i postkort: stillfoto med ville dyr på savannen, fattige barn, vakker natur og død. Disse bildene klippes mot et røffere bildespråk – hvor jeg bruker håndholdt kamera. Deretter går jeg «inn i sivilisasjonen» – og møter disse fantastiske menneskene – enkene etter hutuer og tutsier – og deres barn, som er fremtiden for dagens Rwanda.

Jeg tror nordmenn har mye å lære av hvordan man kan forstå – kanskje ikke tilgi – og å komme videre. Dette er reelt fredsarbeid, som jeg tror er den eneste løsningen og metoden som fungerer for å gjenforene et folk etter en krig. Her tror jeg Norge har mye å lære. Jeg håper at dette kan bli en kinofilm. Jeg vil også klippe sammen en åtte timers lang sak om høringene fra folkedomstolene i Rwanda – som en installasjon, som skal vises på et galleri. Jeg er en av de veldig få i hele verden som har fått lov til å filme fra høringene i Rwanda. Det er interessant å oppleve at kunstgalleriene faktisk er det eneste offentlige rommet i Norge hvor dokumentarfilmen kan vises direkte fra dokumentaristen og ut til publikum. Kunstgalleriene er interesserte i å se og vise, etter min mening, de «reneste» dokumentaristiske uttrykkene. Og publikum stopper opp og lar seg fascinere og finner dette betydningsfullt.

– Hvor går veien videre, Karoline? Hvor er du om 5 år?

– Jeg er optimistisk. Jeg har flere prosjekter på gang – og har arbeid minst to år fremover. Jeg fikk nettopp støtte fra NRK og Fritt Ord til en dokumentar om vår mest internasjonalt kjente operastjerne, Kirsten Flagstad. Jeg har også fått manusstøtte av Filmfondet til en fiksjonsfilm om Flagstad. Jeg syntes det er viktig å få frem at hun var et stort menneske – likeså stor som hun var kunster, i betydningen av holdninger og saker hun kjempet for og var opptatt av.

Om fem år – ja hvor er jeg da? Jeg håper at jeg kan få laget filmer ute – jobbe mer internasjonalt. Jeg vet det ikke er politisk korrekt å si det, men jeg opplever faktisk det er større ytringsfrihet i USA enn her hjemme. Og nå mener jeg ikke hva Bush-administrasjonen driver med, men hele underskogen av ytringer som faktisk slipper frem i dette landet, som politisk sett bedriver hårreisende ting siden 11. september. Ja, min drøm er absolutt å kunne jobbe mer internasjonalt og i et større og mer åpent miljø med vilje til å slippe kontroversielle filmer frem, med tanke på både form og innhold. Filmer som ikke etterstreber den politiske korrektheten.

Sier Karoline Frogner. Som tenner nok en liten sigar og vipper litt med foten. Uten skam å melde må jeg innrømme en følelse av respekt og beundring sprer seg for dette mennesket. Karoline Frogner står ved sine valg. Uten hennes innsats som kontroversiell og uredd filmskaper gjennom snart 20 år, hadde muligens Norges syn på seg selv som udelt god, rettferdig og snill vært enda sterkere befestet i manges bevissthet.

  • Author Ingrid Kristin Dokka

Search in:
Professional Directory or Articles