Med sju spillefilmer og sju fjernsynsserier foruten oppdrags- og kortfilmer er Eva Isaksen en av våre mest produktive regissører. Hun har fått Amanda, Filmkritikerpris og Gullrute for sine filmer og fjernsynsserier. Men Eva har selv sagt at hun tviler på at hun hadde vært filmregissør hvis det ikke hadde vært for generasjonen som gikk foran og beredte grunnen.
ISAKSEN: Såpass, ja! Men når begynte det? Jeg var gymnasiast i 1975 og så Anja Breiens film Hustruer sammen med en venninne. Vi ble helt slått i bakken. Vi hadde ikke sett maken. Jeg tenkte at kan Anja, så kan jeg! I 1980 var jeg nyutdannet regissør fra Høgskulen i Volda. I tillegg tok jeg teatervitenskap mellomfag for å fordype meg i skuespillerkunsten. 1981 ble et merkeår for norsk film. Vi fikk epokens mest hardtslående filmer, Løperjenten av Vibeke Løkkeberg, Forfølgelsen av Anja Breien og Liten Ida av Laila Mikkelsen. Så ja, det fantes noen skuldre å stå på.
LIAN: Du og Eva Dahr hadde begynt å skrive manus sammen da dere gikk i Volda, og hadde laget kortfilmen Du er ikke alene. Da Lasse Glomm inviterte dere til Norsk Film AS for å lage Brennende blomster, har du flere ganger sagt at du var forbauset over at dere ble møtt med så stor respekt.
ISAKSEN: Vi ble tatt veldig godt imot. Det var et maskulint miljø, men «gutta på gølvet» var fullt klar over at det var Anja, Vibeke og Laila som laget de beste filmene! I tillegg ble vi invitert inn i en raus repertoartenking som omfattet både mainstream- og eksperimentelle filmer og en fordeling på kvinner og menn i registolen. Ikke dermed sagt at jeg ikke har opplevd maktmisbruk, at vi som kvinner ikke blir behandlet like rettferdig som menn, men det kan vi komme tilbake til.
LIAN: Man definerer gjerne lederegenskaper som maskuline. Du beskrives av kolleger som en god arbeidsleder; grundig, målbevisst, kravstor, hyggelig og berømmes for din gode personregi og å få filmsettet til å dra sammen. Her kommer et banalt spørsmål: Født sånn eller blitt sånn?
ISAKSEN: Hva er maskuline egenskaper? Vi var fem søsken, tre gutter og to jenter. Jeg er nummer fire i flokken. Vi måtte lære å ta plass. Og jeg ble tidlig sosialisert inn i den noe røffere guttekulturen. I overføringen av dette til filmproduksjon har jeg tidlig vært bevisst på arbeidsform og -måte. Jeg har prøvd å underminere kunstnermyten, som oftest forvaltes av regissører som er livredde for ikke å komme på ideene selv og avviser konstruktive innspill. Nei-regissører kaller vi dem. Fordi vi var to regissører på Brennende blomster måtte vi legge fra oss dette egoet. Vi måtte gi blaffen i hvem som kom på ideen, men bygge på hverandres innspill og være åpne for innspill fra stab og skuespillere. Da får du mer enn det du legger inn selv. Dette er en smartere måte å jobbe på for å få det resultatet jeg vil ha.
LIAN: «Det mest iøynefallende med Eva Isaksens filmer er de store kontrastene. Hun er ingen regissør som rendyrker en form eller tema og raffinerer sitt uttrykk fra film til film», har filmhistoriker Gunnar Iversen skrevet. Hvilke refleksjoner gjør du deg rundt det utsagnet?
ISAKSEN: Jeg startet ikke regikarrieren med den dypt personlige filmen, slik mange, kanskje flest kvinner, gjør. Den har jeg til gode, selv om De gales hus (2008) nok ligger nær. Jeg liker å utforske ulike sjangre. Men med en grunnidé: Hva er det som former oss, gjør oss til de menneskene vi er? Det kunne være fristende, men jeg valgte bevisst å ikke lage oppfølgeren til publikums- og kritikersuksessen Døden på Oslo S (1990). Da jeg så en mulighet til å lage Det perfekte mord (1992) var det en unik sjanse til å utforske et nytt filmspråk. Jeg har vondt for å si at man skal lage film for å lære noe selv. Som regissør forvalter du et titalls offentlige millioner og da det er bra å kunne gi noe tilbake til publikum. Det synes jeg at jeg har klart gjennom filmene mine.
LIAN: Er det et bevisst valg å ikke skrive manus selv?
ISAKSEN: Skulle jeg en gang skrive en selvbiografi, måtte den hete Mitt liv mellom «Vær så god!» og «Takk!». Lite kan sammenlignes med magien på settet når alle drar i samme retning og scenen får liv foran øynene dine. Hvis jeg skulle skrive manus i tillegg til å regissere film, ville det tatt år å utvikle hvert prosjekt. Den tålmodigheten har jeg ikke. Selv om jeg ikke er med på å skrive manus fra start, så bruker jeg jo meg selv, erfaringer og erindringer i gestaltning av personer og å lage bilder. Jeg har dessuten vært så heldig å kunne jobbe med noen av de beste manusforfatterne.
ISAKSEN: «Lav selvtillit og stort ego», har du sagt om deg selv. Filmene dine har åpnet Filmfestivalen i Haugesund. Det er virkelig å stikke hodet fram. Der kan en regissør bli båret frem på gullstol eller barskt hentet ned fra pidestallen.
LIAN: Når jeg lager film føler jeg meg usårlig. Jeg jobber med noe som er større enn meg selv. Men når jeg skal vise frem filmen, tenker jeg «aldri mer». Under det ligger det antakelig et stort ego som mener at dette har jeg rett til – kombinert med en skamfølelse av å ta for stor plass. Du må også håndtere hvordan omverden unngår deg hvis du ikke har lykkes helt, samtidig som du er inne i varmen igjen når du får ny produksjonsstøtte. Identiteten blir så sterkt knyttet til hva du lager, ikke hvem du er. Det skaper en utrygghet. Samtidig vet du at du er den som stod på startstreken og fullførte løpet, ikke de andre «dommerne». Jeg fikk ganske hard medfart for både Det perfekte mord og Cellofan (1998). Men jeg hadde en trygghet i det at jeg hadde laget flere filmer som kommuniserte godt med publikum. Jeg visste at jeg hadde noe å si og at det ble tatt godt i mot. Det synes som om flere menn enn kvinner reiser seg etter en slakt. Selv lærte jeg av teateret og fra sporten å legge «slakten» bak meg og gå videre.
LIAN: «Seier for Sejer»! Din første regioppgave på fjernsyn om politietterforskeren Konrad Sejer ble en suksess, både blant publikum og kritikerne. Du har sagt at å begynne i NRK frigjorde deg som regissør?
ISAKSEN: Det var en befrielse å komme et sted hvor det var tid til å jobbe med å utvikle historien generelt og karakterene spesielt. Jeg laget sju fjernsynsproduksjoner i perioden 1999-2012, og er glad for å ha fått være på den veldige utviklingen som har funnet sted. Det var definitivt ikke stuereint i filmmiljøet å jobbe med fjernsyn den gangen jeg begynte. Det var også utfordrende å jobbe i et format som snart skulle høre fortiden til. Jeg kom fra en produksjon hvor jeg hadde jobbet i scope og skulle filme med betacam uten filmoptikk! Styrken i NRK -miljøet var et team av fagfolk som hadde utviklet kompetanse over tid, det var solide rutiner i hvert ledd. I tillegg hadde NRK en tradisjon for å slippe kvinner til i alle funksjoner. Miljøet var mer likestilt enn ute i filmbransjen. Jeg kaller tiden i Nydalen «den gangen vi var lykkelige».
LIAN: Som 43-åring sa du at «nesten ingen over 40 lager film og knapt noen over 50. Hvor lenge kan man holde på? Når man er ung, lager man film med rå kraft, jeg savner en eldre, mer reflektert film her i landet» Alderstyranniet rammer begge kjønn, eller?
ISAKSEN: Alderstyranniet rammer begge kjønn. Definitivt. Det er litt norsk, synes jeg, dette med at alder er en hindring. Det er mer sexy å finne et nytt talent fremfor å utvikle de som allerede er i gang. Det taper alle på.
LIAN: Fjernsynsserien Erobreren (2012) er ditt siste arbeid så langt. Her ble det mye støy! ISAKSEN: Jeg fikk ikke testet ut hva støyen etter Erobreren kunne ha ført til fordi jeg ble syk. Men det var en grusom erfaring. Ikke kritikken i seg selv, men å ikke bli bedømt profesjonelt på hva man forsøker å gjøre, på de kunstneriske valgene. Aller verst var sviket, av en dramasjef og en avdeling som lot som om den ikke hadde hatt noe med produksjonen å gjøre. Mot bedre vitende, og mot det som er fakta! Det var et svik ikke bare mot meg, men også mot resten av produksjonsteamet. Jeg tror ikke det hadde vært så brutalt hvis en mann hadde hatt regien.
LIAN: Har du filmer du gjerne skulle ha realisert?
ISAKSEN: Jeg skulle gjerne ha gjort Død som en dronte, basert på en roman fra 1994 av Marianne Fastvold. Jeg tror den var forut for sin tid. Andre prosjekter har rent ut i sanden, som de ofte gjør.
LIAN: Du er en etterspurt lærer?
ISAKSEN: Jeg har ikke undervist i regi, det synes jeg er vanskelig. Men jeg har vært mentor for en lovende ung regissør, en viktig funksjon for de som står på terskelen til karrieren. Og jeg underviser på bachelornivå i filmskuespill på Westerdals. Jeg har sju studenter hvert år. Her får jeg gjøre det jeg liker best, å arbeide med skuespillere. Det er krevende fordi jeg må lese meg opp på teori igjen. Og det er utfordrende fordi jeg skal omsette min egen erfaring og praksis i ord, som igjen omsettes i workshops. Men dette gir meg energi. Jeg tror jeg er en bedre personinstruktør enn noen gang. Nå, når jeg er frisk igjen, er jeg klar for nye prosjekter. Men dronten er død…!