Man kan argumentere for at Elisabeth Kvithyll har en nese for gode filmer. Produsenten fra en liten bygd i Trøndelag har jobbet med filmer som har mottatt hederlig omtale i Cannes, har vært nominert til Nordisk råds filmpris, hatt premiere i San Sebastian Film Festival og mottatt Amanda, Kanonpriser og Kritikerprisen hjemme i Norge. Så godt som alle filmene hun har produsert siden hun gikk ut av produsentutdanningen på Den norske filmskolen har vært godt mottatt blant kritikere og publikum, og fått mye oppmerksomhet i innland og utland. Til tross for dette er ikke Kvithyll særlig fokusert på å vinne priser eller få kommersiell suksess når hun jobber med en film. Det er et ønskelig utfall av et prosjekt, men hennes største fokus er å lage filmer som rører ved publikum og sier noe om samtiden vår.
Hennes spillefilmdebut som produsent, Tuva Novotnys Blindsone, var en filmteknisk ambisiøs film med et alvorlig tema: barn og unges suicidale tanker og handlinger. Alt i en tagning. Filmen ble sett av over 25.000 publikummere i 2018, slett ikke et dårlig tall for en film som er så tung og krevende.
Nå lager Kvithyll komedie med Hallvar Witzø. De har tidligere jobbet sammen på kortfilmen Ja vi elsker, som fikk hederlig omtale i Cannes. De har nå fått med seg Erlend Loe på manus og Pål Sverre Hagen i hovedrollen som einstøingen Johan som elsker hest og eksplosiver i spillefilmen Alle hater Johan. Men hvordan startet det hele?
Hvordan begynte du med filmskaping? Hvorfor ville du ha det som jobben din?
Jeg har egentlig alltid fortalt historier. Vi er seks søsken, så da vi var samlet rundt et matbord var det jo plutselig en forsamling. Jeg syns det var veldig artig å fortelle om hva man hadde funnet på, hva man hadde lest, hva man hadde opplevd den dagen. Min formidlingstrang har vært markant helt fra starten av.
I barndommen og ungdomstida var jeg en dedikert håndballspiller og jeg har en elsk for sport og aktivitet. Det var veldig lenge en viktig identitetsmarkør for meg. Jeg var ikke nødvendigvis et naturtalent, men jeg elsket å trene, og kanskje mest av alt være en del av et lag. Jeg var ikke nødvendigvis drevet av å være best, men jeg var særs opptatt av å bli bedre og gjøre mitt for å løfte laget. Det tok jeg med meg da jeg gikk over til film.
Da jeg var 19 år, måtte jeg ta et valg om hvordan jeg skulle navigere videre. Det ble til at jeg sluttet med håndball og flyttet til Perth, Australia, til den andre siden av jorden, og begynte å studere film der. På det punktet hadde jeg skrevet noveller og jobbet mye med tekst. Jeg har veldig respekt for språk, men det kommer ikke lett til meg, så den ultimate testen var å dra til Australia for blant annet å lære meg å kommunisere godt på engelsk. På produsentutdanningen i Perth hadde vi to til tre prosjekter gående hele tiden, og vi kunne lansere og vise frem filmene etter hvert som de ble ferdige. I arbeidslivet har man ofte flere prosjekter i ulike faser, så det var god trening for en produsent. På den norske filmskolen lager man mye film, men får kun vist frem den ene. Så jeg fikk nyttig mengdetrening i Perth og fikk kjenne på forskjellige faser av produksjon. Jeg tok også journalistutdanning, så jeg fikk virkelig øvd og terpet på kommunikasjon og arbeidsdisiplin.
Det viktigste for meg er å få kreative samarbeidspartnere til å gå dypest mulig inn i det de skal fortelle, og det er essensielt at de kjenner historien fra innsiden og tør å fortelle dette så åpent, ærlig og autentisk som mulig. Jeg har en fundamental respekt for dem som kan fortelle en kompleks tanke eller følelse som gjør at jeg kjenner det, at jeg føler det. Hvis det treffer meg så er det det mektigste jeg kan oppleve. Den muligheten har vi i film. På film kan det også treffe på et intellektuelt, så vel som et følelsesmessig plan. Film er den mest kompliserte kunsten vi har, og jeg møter det med en ydmykhet og en nysgjerrighet som produsent.
Siden du selv skriver og er en formidler på flere måter, har du tenkt du vil skrive mer manus?
Produsent trives jeg godt som, men jeg ser ikke bort fra at jeg kan ta pennen fatt igjen en gang. Jeg har veldig respekt for manusforfattere, men jeg har også en stor vilje til å utfordre dem. Da må du lære deg deres håndverk så godt som mulig, for å kunne oppdage deres stil og deres markante formidlingsevne. Det er jo det mest spennende med å lese et manus, å finne ut: Hva det er de egentlig forteller her? Og hvordan?
Jeg er veldig opptatt av talentutvikling. Først og fremst tenker jeg: hva er det manusforfatteren og regissøren vil fortelle? Under studiene og som fersk produsent i bransjen var jeg aller mest opptatt av å løfte frem talent og historier som opplevdes som nye og spesifikke. Jeg mener at det å være spesifikk er sjelen i filmprosjektet. Sjelen i det du forteller, i berettelsen. Å vokte fjellet, Ja vi elsker og Alle hater Johan er alle spesifikke filmer. Førstnevnte var skutt i Makedonia, i en albansk-makedonsk bygd, med albansk-makedonske skuespillere som snakket albansk. Regissøren Izer Aliu er selv albansk-makedonsk og mye av sensibiliteten rundt Å vokte fjellet handler om denne spesifikke kulturen. Men tematikken og dilemmaet er universelt. Det samme gjelder for Ja vi elsker, som handler om små og store kriser på 17. mai opplevd fra fire forskjellige mennesker på fire forskjellige steder i Norge. Filmen kom ut i 2014, året vi feiret Grunnlovens 200-årsjubileum. Historiene blir sterke fordi vi går inn og sier noe konkret om akkurat de folka, i det miljøet, akkurat den kulturen, men med temaer og følelser alle kjenner seg igjen i. Det å bli tatt med inn i en verden som ikke er din, men som du kjenner igjen likevel, det syns jeg er veldig fascinerende å utforske.
Den siste filmen jeg jobbet på nå, Alle hater Johan, er også et eksempel på veldig spesifikk kultur og samfunn, denne gangen på Titran i Trøndelag. Erlend Loe som har manus og Hallvar Witzø som har regi, samt meg selv, er jo alle sammen fra det geografiske området. Den spesifisiteten foredles i manuset, som skrives på trøndersk, og skuespillerne snakker trøndersk. Titran er en liten plass langt ute i fjorden mot Atlanterhavet, men dette er en film for hele Norge, og for utlandet også. Jeg vil si at en overordnet tommelfingerregel på mine prosjekter er “fortell om noe du kjenner”.
Du tenker at du er en kreativ produsent, at du er med på den kreative prosessen i stor grad?
I aller høyeste grad. Mange tenker på produsenter som ledere, som administrasjon og pengesekken. Jeg håper vi kan komme forbi det. Jeg tror morgendagens produsenter i større grad er historiefortellere, men også noen som gir en anledning til å få veldig mange til å samles rundt noe.
Hvordan du velger prosjekter? Hvordan skjønner du at dette kan bli bra?
Prosjektet må ha noe som resonerer i meg. Først og fremst opptrer jeg i mitt virke som trener, og det sier jeg med største ydmykhet. Det handler om å spille hverandre gode. Stille opp, stille krav. Det er ærlig talt ikke opp til meg å si hva som blir bra eller ikke. Det jeg ser etter når jeg setter meg ned og leser filmprosjekter er om de pirrer nysgjerrigheten min. Kan du vise meg noe jeg faktisk kan koble meg på? Lykkes du med å åpne opp for tematikk og karakterers dilemma og valg slik at jeg blir engasjert? Da blir spørsmålet til slutt om det er det sterkt og presist nok, rett og slett. Med alle mine filmer, både i kort og langt format, har jeg fokusert på å hente opp signaturer som vil kunne gi en annerledes og ny valør til filmlandskapet, og som kan heve seg både i Norge så vel som internasjonalt. Izer Aliu, Tuva Novotny og Hallvar Witzø er unike filmskapere, men vi må ikke glemme manusforfatterne og de fantastisk dyktige fagarbeiderne som vi også har i norsk filmbransje. Vi behøver hele laget.
Jeg opplever dagens filmbransje som for homogen. Man forteller oftest de samme historiene, og mange av manusforfatterne og regissørene kommer fra noenlunde samme klasse og noenlunde samme miljø. Det er en forskjell fra å være fra Trøndelag, fra arbeiderklasse, kontra å være fra Oslo, fra middelklasse. Å være en del av en bredere representasjon er veldig viktig når jeg skal satse på et prosjekt.
Hallvar Witzø, som jeg jobber med nå, har også en egenartet signatur. Han tør å være langsom og melankolsk, absurd og morsom. I Hallvars tilfelle skjønner jeg hvem han er, jeg skjønner hvor han er fra, mens han også prøver å riste litt i sjangre og konvensjoner. NFI, Filminvest og Nordisk Film har satset stort på hans spillefilmdebut, og så håper vi jo også at publikum vil elske filmen når den kommer på kino til høsten.
En ting er å lage en film, en annen ting er å tørre å stå for filmen når den skal ut å møte publikum. Jeg er ute etter kunstnerisk vågemot hele veien, fra idé til lansering. Og det er skuespillerne og regissørene som faktisk skal inn og være i front av historien. Jeg har veldig respekt for de som må stå der i media med ansiktet utad og representere filmen. Det er viktig at de har en plan, en strategi å lene seg på, slik at det blir korrekt profilering av dem selv, men først og fremst riktig presentasjon av filmen. Med Blindsone var det svært viktig å unngå at vi opplevdes som spekulative og sensasjonelle. Målet var å gi en nøktern anledning til å åpne opp for diskusjon om psykisk uhelse. Denne strategien utformet jeg sammen med regissør, skuespillere og distributør, samt fagfolk og aktører fra Mental Helse og LEVE.
Hva er tankene dine rundt sjanger i ditt eget virke og arbeid, ettersom du har vært innom ganske mange forskjellige typer filmer?
Det er jeg som eier sjangerne, de eier ikke meg. Det er min innstilling. Jeg anerkjenner at vi skal sette en merkelapp på ting, og gjøre det enklere for folk å forstå filmen vår. Vi skal gjøre det enkelt for finansiører og støttesystem.
I bransjen vår lærer folk deg å kjenne gjennom hvilke filmer du lager. Men når det begynner å sprike, sjangermessig, da spør noen seg: hva slags film er det Elisabeth egentlig vil lage? Jeg ønsker å heve den samtalen så jeg faktisk kan fortelle hva jeg egentlig navigerer etter. Kan filmhistorier gi oss alle mer selvinnsikt? Kan filmhistorier gi oss alle større grad av toleranse og forståelse for hverandre? For meg er svaret opplagt ja; jeg tror helt og holdent på at vi mennesker er anstendige, selv når kaos bryter ut. Jeg ønsker å lage film som gjør at vi skal blir mer bevisst våre fordommer, holdninger og verdier, men også vår empati og forståelse.
Sann makt er å kunne definere virkeligheten, noe vi kan med film. Og da er det veldig viktig for meg å velge noe annet enn utslitte stereotypier og konvensjoner. Vi behøver å gjenspeile samfunnet på en autentisk måte. En konvensjon som gjentas til det uendelige: en ung kvinne blir drept, hun blir funnet brutalt ødelagt, og så spinner vi et omfattende krimplott ut fra dette. Den type historie kommer du aldri til å få av meg. Det er en representasjon av jenter jeg ikke vil gjenta.
Jeg mener også at hvis vi skal faktisk sette en virkelighet, så skal det gjøre med respekt for karakterene og for de vi caster, de som gestalter rollefigurene. Vi har et ansvar om å se til at mangfoldige nordmenn blir representert og får fortalt historier på lik linje som andre nordmenn. Norsk filmbransje har en lang vei å gå når det gjelder ikke-hvite hovedroller og flerkulturell representasjon. Vi må bli bedre.
En viktig del av min produsentjobb er også å dekode og manifestere filmen for at det skal være lettere for publikum å forstå hva filmen handler om. Men jeg jobber først og fremst med autentisitet. Min store målsetting er å få inn mer inderlighet i norsk film. Jeg vil heller si at jeg tør å gi meg hen til ulike historier, uansett om det er en onetake om suicidale tanker blant barn og unge som i Blindsone, fordi jeg kjenner at det er noen som mener det. Ikke bare prøver eller tester, men faktisk mener det. Da kan jeg bruke all min gjennomføringsevne og kompetanse til å få det på beina. Men jeg har alltid publikum i mente. Jeg lager ikke film som en form for personlig terapi eller som et selvutrykk, jeg lager det for å skape en anledning for oss til å prate om noe, å komme nærmere noe. Kanskje slik at man blir litt mindre alene. Og hvis det må gjøres på en veldig kompromissløs måte som i Blindsone, så er jeg parat til å gjøre det. Jeg så at dette var noe Tuva kunne fortelle fra innsiden, og det var en aktuell tematikk for tiden. Den kom ut i 2018 og jeg tror den traff en nerve i samfunnet om mental helse. Jeg anbefaler alltid folk å se den sammen med noen. Men det er jo også fordi jeg gjerne vil at folk skal diskutere den sammen.
Hvordan har du som ung kvinne opplevd å være produsent i en fremdeles ganske mannsdominert bransje? Og har du sett endringer post-metoo?
Struktur gir kultur. Da jeg kom ut av filmskolen som 25-åring landet jeg i en bransje som hadde en ukultur. Jeg opplever at det er mangel på bevissthet i forhold til folks rolle i maktposisjon. Det var enkelte i bransjen som fikk utøve og uttrykke seg på en slik måte at det gikk på bekostning av andre. At de ikke anerkjente makten i sin posisjon. For meg handler metoo først og fremst om makt. Jeg ser nå, et par år etter metoo, en større bevissthet rundt oppførsel, rundt hva det vil si å sitte i maktposisjoner, hvordan det utøves i kommandolinja, i hierarkier. Jeg opplever at folk er mer bevisste, men spørsmålet jeg stiller er hvor mange av dem målbærer det i handling? Hvem har jobbet det inn i sine holdninger og verdier? Fordi det handler ikke bare om å være klar over noe, det handler om hvordan du agerer på det. Etter min mening, eksisterer ukulturen fremdeles, den er dog noe mindre eksplisitt. For meg er det uholdbart. Den dagen vi blir kvitt bystanding, at vi kan stå opp for hverandre når noen går over grensen, så tror jeg vi har kommet et steg videre. Det har jeg stor tro på at skal skje, men det skjer først og fremst på et individuelt nivå, det skjer ikke nødvendigvis i det systemiske.
Apropos det systemiske: NFI prøver jo å gjøre dette og hint for å bedre mangfold. Du var med i den første UP-satsingen (UP er et utviklingsprogram for kvinnelige filmskapere som strekker seg gjennom ett år i regi av NFI og Talent Norge) Tenker du at den type ordninger er nødvendige for at det faktisk skjer ting i bransjen, at det ikke bare er opp til hver enkelt å finne ut hvordan de skal satse på mangfold?
For meg var UP helt fantastisk på det tidspunktet i min karriere. Det ga meg muligheten til å ha mye mer fokus på mitt eget virke. Det ga meg en mental trener, det ga meg rom for egenutvikling. Det ga meg en samtalegruppe med andre filmskapere der man kunne snakke åpent om hvordan man opplever å manifestere en rolle. Det tilrettela for mer selvinnsikt, helt enkelt, og ga meg større forståelse av skillet mellom person og profesjon. Når jeg sier at jeg jobber som filmprodusent, så mener jeg at jeg jobber som filmprodusent. Mange mannlige kollegaer sier at de er filmprodusent. Det blir sett på som at jeg ikke er selvsikker nok i mitt virke til å si det samme, men da svarer jeg at nei, det er en differanse som jeg har valgt å sette. Jeg er ikke det, jeg jobber som det.
NFI og Talent Norge la til rette med UP et utviklingsprogram med nok rom til at vi kunne ta eierskap i vår egen utvikling og kartlegge våre individuelle behov, uten å måtte forholde oss til et prosjekts tidslinje, et konserns målsetninger eller en investors krav. Det som jeg har innsett, og som gir meg masse ro, det er at ja, jeg har lederansvar, jeg produserer film, men det gir meg ikke makt. Det gir meg ikke en rett til å herje med folk. Det setter ikke meg i noen særstilling. Det gir meg en myndighet og et ansvar. Hvis man skal si at jeg har makt, da er det fordi jeg har muligheten til å definere virkeligheten. Den eneste trygge måten å forvalte makt, det er med kjærlighet. Jeg ønsker å kunne være målbærer av et budskap som alle mennesker kan kjenne seg igjen i, helst uavhengig av kultur. Det må man bare trene på.