Når Hilde Susan Jægtnes skriver bøker, som i debutromanen Styggskrift (2016), er hun glad i surrealistiske innslag. Når hun skriver filmmanus har resultatet derimot vært preget av streng realisme, med sterke karakterer og psykologisk dybde.
– Gjennom dikt, noveller og roman prøver jeg å sprenge meg ut av formen. Innen film har jeg hittil jobbet mest med realistisk drama, som handler mer om håndverk. Film er jo også et kollektivt medium, hvor alle må blir enige om fortellermåten, mener Jægtnes.
Til det kinoaktuelle adopsjonsdramaet Hjertestart har hun ansvar for manus sammen med Jorge Camacho og regissør Arild Andresen (Kompani Orheim, Keeper’n til Liverpool). Det var Camacho som i 2012 vant Kosmoramas pitchekonkurranse med idéen. Han kommer fra Colombia, i likhet med adoptivbarnet i filmen.
– Jorge kom til Norge i voksen alder, og er gift med en norsk kvinne. Så historien er ikke selvbiografisk, men han har nok brukt sin flerkulturelle erfaring. Både han og Arild bidro dessuten med episoder fra livet med egne barn, som jeg tror gir en ekstra troverdighet til relasjonene i filmen, sier Jægtnes.
Motvillig far
Hjertestart handler om Kjetil (Kristoffer Joner), som i en ulykke har mistet kona Camilla (Ellen Dorrit Petersen), og sliter med rollen som alenefar for adoptivsønnen Daniel. Han får for seg at Daniel ville hatt det bedre hos noen andre, og tar i desperasjon med seg gutten til Colombia for å lete etter hans biologiske mor.
– Vi gikk mange runder med manus for å finne en balanse mellom det mørke og lyse. Vi måtte våge å framstille Kjetil som en person mange vil ha et moralsk problem med, men samtidig gi dem lyst til å følge historien hans.
Kjetil jobber offshore, og har aldri vært særlig involvert i oppdragelsen av Daniel. På et tidspunkt omtaler han sønnen som den avdøde kona Camillas «prosjekt».
– I utgangspunktet hadde jeg en tanke om at situasjonen ikke ville ha trengt å handle om adopsjon. Jeg har hørt en mann si at han slet med å knytte seg til sin biologiske sønn i lang tid etter fødselen, men da han fortalte dette på jobben fikk han sterke reaksjoner. Det er et stort tabu å ikke elske sitt eget barn, påpeker Jægtnes.
Som en koffert
Store deler av Hjertestart er innspilt i Colombias hovedstad Bogotá. I letingen får Kjetil hjelp av en lokal drosjesjåfør, og Daniel får god kontakt med kona og datteren hans. Samtidig blir forholdet stadig dårligere mellom far og sønn, når Daniel mistenker at faren vil bli kvitt ham. For Jægtnes var det viktig å få fram Daniels perspektiv.
– Det var en risiko for at hver gang filmen skulle fortelle noe om sønnen, fikk vi bare øye på farens prosjekt. For Kjetil betydde Daniel dårlig samvittighet, og en påminnelse om tapet av kona. Da jeg leste manuset første gang tenkte jeg at Daniel ble som en koffert faren prøvde å finne en ny eier til, en gjenstand som flyttes rundt og er til bry for folk. Det måtte vi endre. Han måtte bli en gutt av kjøtt og blod, som selv kunne påvirke handlingen, også når han er umyndiggjort og uelsket.
Der Kjetil uttrykker sorgen i avmakt, gjør sønnen det i uregjerlighet.
– Han som spiller Daniel har nettopp det raseriet og den muttheten jeg så for meg at kunne finnes hos et barn med en kjærlighetsløs far, som desperat forsøker å gjøre det rette, men som mangler den rette evnen eller viljen til omsorg. Kjetil er nødt til å finne viljen til å bli far, fastslår Jægtnes
Hjem fra USA
Selv kom hun hjem fra USA i 2010 med en rekke filmideer i bagasjen.
– Jeg hadde lyst til å få egne manus produsert, så jeg trasket rundt til alle produksjonsselskapene. Men det viste seg at produsenter og regissører helst vil jobbe med sine egne ideer. Eller også var mine ideer ikke kommersielle nok, jeg vet ikke. Inntil videre har jeg jobbet med å puste liv i andres ideer, noe som også er utviklende.
Jægtnes er født i USA av norske foreldre, men familien flyttet hjem da hun var sju, og hun har skolegangen sin fra Norge. Som voksen har hun bodd på så ulike steder som Frankrike, Sveits, Island og Honduras, hun har studert musikk og skuespill i London, statsvitenskap i San Francisco, og tatt en master i film- og tv-manus i Los Angeles, ved George Lucas’ og Steven Spielbergs University of Southern California (USC).
– Etter studiene søkte jeg lykken i Hollywood et halvt års tid, men det var ikke enkelt. Du trenger en agent eller en manager, noe du først får hvis du allerede har gjort noe imponerende, og så skal du jobbe gratis som intern for et produksjonsselskap, mens du har en annen jobb for å betale husleie. Og samtidig skal du prøve å skrive. Til slutt tenkte jeg bare: Det må jo være lettere i Norge.
Alt det vakre
I sommer kom første spillefilm basert på hennes manus, samlivsdramaet Alt det vakre, som tematisk sett er en videreføring av Aasne Vaa Greibrokks eksamensfilm fra Lillehammer. Som i denne blir en hovedrolle spilt av den danske skuespilleren Ann Eleonora Jørgensen, men Alt det vakre har også elementer fra Lars Noréns skuespill München–Athen.
– Personene David og Sara som krangler på et tog er lånt fra dette skuespillet. Av dialogen er det ikke så mye igjen etter Norén. I hans versjon var forholdet mer mørkt og sadistisk, og de prøvde å ydmyke hverandre med hver replikk. Vi var mer opptatt av kjærligheten.
De to lever i et «fritt forhold», der kvinnen har affærer med andre menn, mens mannen er forfatter og skriver om henne. Men er dette frihet? For en tilskuer kan det nesten framstå motsatt, og det kan være vanskelig å se hva som binder dem sammen.
– Alt det vakre er som et laboratorium der vi utforsker to mennesker som har hatt et genuint ønske om å få kjærligheten til å vare. De prøver å gi rom for den andre, men det viser seg vanskelig å forene frihet og lykke. Det var en utfordring å fortelle om et forhold som varte i 30 år, uten at spillefilmen ble 30 timer lang. Dermed blir den som en kavalkade av vendepunkter, der vi fokuserer på årsak og virkning: Når, hvordan og hvorfor skjer det noe nytt, som endrer de neste ti årene av samlivet deres?
Det siste året har mye løsnet for Jægtnes. Hun har sluppet en debutroman, hatt premiere på sin første spillefilm, en annen spillefilm er på vei, og i tillegg har hun ansvar for manus på en prisbelønt kortfilm som går verden rundt på festivaler.
Campingliv er regissert av Ina Lerner Grevstad, og handler om rumenske Ada, som er i Norge for å jobbe for tanten sin på en campingplass i Bergen. Tanten er prostituert og Ada skal «læres opp» i virksomheten, men som alle unge jenter har hun bare lyst på et godt liv. Hun blir venninne med datteren til eieren av campingplassen, som først ikke vet Ada hva driver med, men det finner hun ut. Det er en heftig historie, og selvfølgelig trist. Du legger deg ikke med lett hjerte om kvelden når du jobber med slikt, medgir Jægtnes.
Av framtidsprosjekter har hun mye på gang. Sammen med Arild Andresen jobber hun med tv-serien Skjørteregimet, om en uvanlig hendelse fra Utsira kommune under forbudstiden i 1925. Tolv kvinner ble stemt inn i kommunestyret ved et slags komplott, muligens av noen lokale aktører som drev med lyssky affærer, og trodde kvinnene ikke ville avsløre dem – en antakelse som raskt ble gjort til skamme.
Sammen med Gunhild Enger utvikler hun den svarte komedien Bulevardi Bill Clinton, om norske sekstiåttere på temareise i Kosovo og Albania, i kommunismens og krigens fotspor. Hun adaptere også romanen Alle utlendinger har lukka gardiner av Maria Navarro Skaranger, som i 2015 vakte oppsikt med sitt friske kebabnorsk. I bakgrunnen lurer dessuten en tv-serie basert på Margit Sandemos romanserie Sagaen om Isfolket, som et islandsk team lenge har prøvd å finansiere. Den kan nå muligens revitaliseres med en dansk produsent, og har ifølge Jægtnes potensiale til å bli en nordisk Game of Thrones.
– Vi vil hente ut det beste fra de 47 bøkene, og gjøre det til et kvinnestyrt og historiebasert fantasy-adventure drama. Jeg er ikke så opptatt av sjangerfilm i seg selv, så for meg er det viktigste at det blir godt drama, forsikrer Jægtnes.
Tilbakeblikk
Som manusforfatter er hun ingen nøytral håndverker, men setter gjerne sitt preg gjennom med egne erfaringer, også når filmideen kommer fra andre.
– Jeg har en filosofi om å alltid kaste fram alt jeg har, og ikke bli skamfull dersom det blir skjøvet ut. Hvis noen synes forslagene er latterlige eller treffer dårlig, så må jeg bare tåle det. Det kan selvsagt være sårende å få et innspill avvist, men så blir det ekstra deilig når noe tas imot. For å bevare skapergleden må jeg bare pøse på.
Felles for de to aktuelle spillefilmene er bruken av tilbakeblikk. I Alt det vakre blir fortiden avslørt gjennom iscenesettelser, hentet fra skuespillet vi ser David skrive og Sara oppføre på teater. For å skille de ulike tiårene byttes skuespillerne ut, slik at totalt fire par spiller David og Sarah. I Hjertestart skildres tiden før Camillas død med lyse, eteriske bilder, for å markere at vi ser ikke objektive hendelser, men Kjetils nostalgiske minner.
– Jeg elsker tilbakeblikk. Ved å hoppe i tid kan du unngå mye pinlig eksposisjon, og det er så mye deiligere å bare se noe skje. Det går an å lage film om tidsreiser, men mediet er også en tidsreise i seg selv. Film kontrollerer tid. Du kan flytte deg i både tid og rom. Jeg elsker å bruke de mulighetene, men ofte er regissørene mer tilbakeholdne. Arild var først skeptisk, men noen tilbakeblikk ble det.
– Ville han helst ikke hatt noen?
– Nei, haha. Jeg tror han var redd for at det kunne bli cheesy. Men jeg elsker det! Jeg er nesten litt forelska i tilbakeblikk, sier Hilde Susan Jægtnes.
Publisert i Rushprint 8. mars 2017