Ellen Ugelstad har de siste årene markert seg som en sjangerutforskende filmskaper som blant annet er sterkt engasjert i hvordan vi som samfunn behandler mennesker som sliter psykisk. Ifølge henne selv handler langfilmen Making Sense Together om makt og avmakt i møte med psykisk helsevern. Filmen blir ofte beskrevet som en dokumentar, men Ugelstads engasjement og formidlingsiver lar seg ikke uten videre binde av sjanger eller format.
– Det er tematikk jeg først og fremst er opptatt av når jeg lager film, forteller Ugelstad.
– For meg kommer innholdet først, og deretter kan jeg finne ut av om det er en fiksjon, dokumentar, hybridfilm eller et kunstprosjekt. Sånn har det vært helt siden min første film, Indian Summer – det ble ikke en dokumentarfilm fordi jeg brant spesielt mye for dokumentarfilmen, og jeg er ikke skolert innen dokumentarfilm, men det var dét uttrykket som best formidlet den historien jeg ville fortelle.
Fortellertrang
Av utdanning har Ugelstad blant annet studert sosialantropologi, hvilket ikke er overraskende om man har sett noen av filmene hennes.
– Jeg tror det har vært ganske formende for mange av de valgene jeg har tatt som filmskaper. Jeg har nok en antropologisk tilnærming når jeg for eksempel lager kortfilmen Møterommet (2017, vinner av manusprisen Timeglasset ved Den norske kortfilmfestivalen samme år, journ.anm.), og setter selve møterommet (på en psykiatrisk avdeling) på en scene for å undersøke det. Eller i Den grønne dalen (2018, som mottok Gullstolen ved samme festival), hvor jeg setter forstørrelsesglasset mot et nabolag. Og selvfølgelig i Making Sense Together. Den antropologiske tilnærmingen har nok fulgt med meg, ja. Det å avgrense og undersøke noe, et tema, en sak, en problemstilling.
– Moren min har alltid fortalt historier fra yrkeslivet sitt. Hun var sosionom. Et veldig sterkt barndomsminne er når vi sammen hadde levert kamerarullene i fotobutikken, og hver gang måtte vente i mange uker før man fikk bildene fremkalt. Så satte man seg ned sammen og gikk gjennom ett og ett bilde, mens man kommenterer og snakker sammen. Det er med andre ord mange forskjellige ting som har bidratt til at jeg har hatt lyst til å fortelle noe, jeg også.
Hvordan gikk veien fra sosialantropologistudent til filmskaper?
– Jeg ble veldig urolig av å være på universitetet, det ble litt mye stillesitting. Jeg hadde lyst til å gjøre noe mer praktisk, mer «hands-on». Først begynte jeg å fotografere, ved Oslo Fotokunstskole. Så begynte jeg å søke meg til skoler i utlandet, og hadde egentlig sett for meg fotojournalistikk. Så tok jeg et klippekurs mens jeg studerte og tok en BFA i San Fransisco, og det var ganske mindblowing for meg; å kunne sette bildene sammen, og fortelle en historie på den måten. Den læreren jeg hadde der var så kunnskapsrik og inspirerende – det at akkurat hun var der og hadde akkurat dét kurset, ble ganske avgjørende for meg. Som følge av den opplevelsen flyttet jeg helt over til filmfakultetet.
Kunstnerisk metode
I 2018 mottok Ugelstad Nye Veier til ideutvikling og i 2019 et fordypningsstipend fra Viken filmsenter. Hun jobber nå med manusforfatter Einar Sverdrup på spillefilmprosjektet Det godes problem / To Do Good, beskrevet som «en leken absurd og dyptloddende flettverksfilm om det godes problem». Sverdrup og Ugelstad har jobbet sammen på flere tidligere prosjekter, og har utarbeidet en felles arbeidsmetode. Denne går i stor grad ut på å holde en muntlig dialog gående sammen så lenge som mulig, før konseptet skrives ut som et filmmanus i en språklig spisset og presis form. Ugelstad mener at dette bidrar til et ikke-litterært og organisk uttrykk, med en høy grad av naturalisme som både ser og høres ut som virkelighet.
– Mine verktøy fra dokumentarfilmerfaring passer godt sammen med hvordan Einar skriver fram manus. Han er utdannet fra Den danske filmskolen og når det gjelder fiksjon har jeg også en mer klassisk manusutdannelse fra California. Vi har begge et ønske om høy autensitet. Filmen skal oppfattes som virkelighet – den skal inneholde hardcore eksistensielle problemstillinger, spilt ut i et cinematisk uttrykk. Noen ganger improviserer vi materialet med skuespillere, filmer det og transkriberer dialog og replikker i filmmanus. Andre ganger skriver vi først og så tester og justerer etterpå.
– Ideene mine er ofte konseptbaserte ut fra et samfunnsengasjement. Det godes problem er en fin konseptuell inngang til å undersøke en del situasjoner og dilemmaer, filmen er et samfunnsportrett, med location fem ulike steder i Norge. Utfordringen er å kombinere humor og eksistensialisme. Hva skjer når hensiktene er de beste, men realitetene vil noe annet?
Sammen med Einar Sverdrup arbeider Ugelstad også med prosjektet Alternative News. Dette prosjektet beskriver hun som en sjangerutforskende film som imiterer nyhetsestetikkens form. Det utspiller seg som en alternativ nyhetssending, som går i dybden og presenterer nyheter som kun handler om psykisk helse og tvang. Prosjektet er for tiden i utvikling.
– Jeg ønsker å kommentere medias rolle ved å leke med nyhetsestetikken; hvilken makt media har, og hvordan deres knappe form er med på å definere hvordan vi mottar kunnskap om psykiske lidelser, diagnoser og tvang.
– En stund vurderte jeg å prøve meg på Brennpunkt-sjangeren, for å gjøre noe spesifikt på bruk av tvang i psykiatrien. Nå har jeg derimot landet på at jeg vil utforske tematikken på en måte hvor jeg selv kan sette rammene, og utfordre meg selv kunstnerisk gjennom å undersøke og leke med nyhetsformatet. Med Alternative News prøver jeg å utforske satire i større grad enn tidligere.
– Etter at jeg vant Gullstolen på Kortfilmfestivalen var det faktisk tørke en stund på søknadsfronten, men til utviklingen av Alternative News fikk vi heldigvis hentet inn en del allikevel.
Til prosjektet har Ugelstad mottatt støtte fra Fond for lyd og bilde, Fritt Ord, Viken Filmsenter, Norsk Filminstitutt, Billedkunstneres Vederlagsfond, og Kulturrådet. Alternative News ble dessuten pitchet under Berlinalen 2020 for tyske co-produsenter.
Å nå ut til sitt publikum
Om ikke formatet, er mye av tematikken nært beslektet med hybrid-langfilmen Making Sense Together. Denne hadde sin festivalpremiere på Oslo Pix i 2018, og har siden den gang turnert rundt på andre festivaler, utallige spesialvisninger, på Stortinget, skolevisninger og lignende. Turné-virksomheten har begynt å dabbe av nå, men konseptet lever fortsatt videre, i beste velgående også utenfor selve filmen – som webkunstprosjektet #makingsensetogether, i grenseland mellom kunst og formidling. Prosjektet er deltagerbasert, og består av en nettside med ulike oppgaver knyttet til kreativitet, sjel og psyke. Her inviteres publikum til å sende inn tekster, foto, lydspor, tegninger, collager eller lignende; der hvor filmen reflekterer rundt og snakker om et tema, er det publikums egne tanker og opplevelser som aktiveres gjennom dette prosjektet. #makingsensetogether er utviklet sammen med billedkunstner Tonje Alice Madsen, med Helene Eggen som prosjektleder, og skal løpe over ett år. Det skal resultere i bok og utstilling med de innsendte bidragene.
– Veldig tidlig i prosessen med Making Sense Together var Tonje og jeg med på en distribusjons- og outreach-workshop i regi av NFI LAB. Dette er jo ting som vektlegges mer og mer, hvordan man skal jobbe filmen ut til publikum. Det var veldig nyttig for oss, og hadde jeg ikke vært på den så hadde jeg nok ikke laget kortfilmen Møterommet heller. Vi fikk også ideen til et kunstformidlingsprosjekt gjennom denne workshopen. Vi tenkte mye rundt hva slags lanseringsgrep vi kunne ta som er litt annerledes, som kanskje setter i gang andre typer prosesser hos publikum.
– Jeg tenker på all lansering som en form for kunstnerisk aktivisme. Én ting er panelsamtaler med politikere, fagfolk, brukere og så videre, man reiser rundt i landet. Jeg har vært med på veldig mange fagdager, og alle mulige forskjellige spesialvisninger. Tanken bak kunstprosjektet er at i stedet for å internalisere eller sykeliggjøre personlige erfaringer, kan man omsette det til et kunstnerisk uttrykk. Da søkte vi nye, friske midler til denne delen av prosjektet fra Stiftelsen Dam. Vi har også vært en del av Den kulturelle skolesekken, og filmen er tatt inn i et forskningsprosjekt, en mastergrad i helsearbeid og jeg får henvendelser ukentlig. Så filmen og budskapet lever definitivt sitt eget liv videre, der ute.
– Men for å få til noe sånt må man ha det året hvor man reiser rundt med filmen, med personlig oppmøte. Sånn har landskapet blitt, man må gjøre den jobben. Det er veldig mange filmer som rett og slett passer til å kontekstualiseres, at man gir en ramme til filmen. Det gjør noe med publikumsopplevelsen av filmen.
Alternative distribusjonsstrukturer
Som du forteller, har du vært turnert mye med særlig Making Sense Together. Den er ikke noen typisk kinofilm, og det har vært mest visninger på festivaler og alternative visningsarenaer. Hvordan er opplevelsen din fra all turnévirksomheten, som en litt outsider i selve kinolandskapet?
– Det har gått veldig bra, men det krever jo mye ressurser av mitt lille selskap. I de fleste tilfeller har jeg gått i samarbeid med festivalene eller organisasjonene som vil vise filmen. Det jeg ønsker meg, som har blitt tatt opp i flere panelsamtaler og den slags, er et distribusjonsnettverk som står for en alternativ distribusjonsstruktur.
– Jeg visste jo at jeg ikke ville sette opp filmen på kino, det ville bare vært ressurskrevende uten å passe for denne filmen. Jeg ville heller ha spesialvisninger med vekt på kontekstualisering som både paneler, debatter, konsert og så videre. Slik som det er nå, må jeg som produsent bygge mine egne distribusjonsstrukturer. Det hadde vært så fint om det fantes et nasjonalt samarbeid, litt sånn som de har i England, hvor filmklubber, cinematekene, kunstinstitusjoner, kulturhus, litteraturhus og andre arenaer har en infrastruktur som vi kan få filmene våre inn i, så vi som har laget filmene ikke trenger å gjøre hele jobben fra bunnen av hver gang. Det hadde vært helt gull om noen hadde fått strukturert og organisert en alternativ distribusjonsløype for filmer som ikke ønsker kinolansering, for nettverkene og ressursene fins der ute. Jeg tror det hadde vært så bra for publikum og for filmene å få den type tilgjengelighet. Optimalt kunne det gjelde hele for hele Skandinavia.
Kanskje det henger igjen fra det norske kinomonopolets dager, at man er så vant til å se på kinoen som hovedarena for all film?
– Men den er jo ikke det for alle filmer. Hvor skal de filmene «som ikke passer inn» gjøre av seg? Kinonettverket er supert, men det er langt flere filmer som blir produsert og som trenger et publikum.
– Man må ut og drive publikumsutvikling. Når jeg lager en film om makt og avmakt så er det ikke bare å sette den opp på kino og tro at det er det. Forskjellige filmer fordrer forskjellige ting. Hva med de mange filmene som gjør det sånn halvveis på kino? De kunne også kommet inn i denne alternative strukturen og funnet en annen løype – det hadde rett og slett vært fint om det fantes et par forskjellige sånne løyper, ikke bare den ene store kinoløypa. Da får man mer mangfold, man får alle disse forskjellige typene filmer ut til folk.
– For min del kan det være energigivende å møte publikum. Jeg får masse ny energi av det.