«Fru Ullmann, vil De ha et lykkelig barn, eller vil De ha et skoleflinkt barn?» Slik svarte rektoren på Trondhjems Borgerlige Realskole da en fortvilet mor sto på kontoret hans og lurte på hva hun skulle gjøre. Hennes 16-årige datter ville slutte, midt i skoleåret.
– Tenk, det er fantastisk at en rektor kan svare slik! sier vår verdensberømte scenekunstner.
Mor stolte på rektor, Liv fulgte hjertet og dro til England på teaterskole.
Hun var aldri i tvil om at scenen skulle bli hennes liv.
– Å spille teater ble min måte å meddele meg på. Jeg var sjenert og taus som barn, men når jeg spilte teater, enten jeg sa fram monologer bare for mamma og søsteren min, eller vi improviserte teater i gymsalen på folkeskolen, så følte jeg meg fri.
Liv begynte på skolen i 1945 rett etter krigens slutt. Det er Munkegata i Trondheim som hun betrakter som barndommens rike, selv om hun bodde de første to leveårene i Japan og de neste fire i Toronto, der faren tjenestegjorde i norske luftstyrker. Han fikk skader under krigen som han senere døde av, og da Liv var seks år, ble hun, mor og storesøster alene. Som skolejente i Trondheim begynte Liv i en ren jenteklasse.
– Jeg kan huske at der hvor jeg kunne hevde meg eller være med, det var når vi begynte å ha teater, og etter hvert så var det hver lørdag, sier Liv.
Det var gjerne hun som skrev de små stykkene barna satte opp. Folk kom i begynnelsen, men etter hvert dabbet interessen av. De unge skuespillerne improviserte, de spilte uten manus:
– Vi syntes jo det var så moro å stå på scenen, selv om vi ikke helt visste hva vi skulle gjøre. Det var vel min første lærdom om at en skuespiller må være forberedt, sier Liv.
På realskolen fikk hun være med på oppsetninger på Trøndelag Teater, i regi av Røde Kors.
– Jeg husker fortsatt lukten i gangene i det gamle teateret. Tenk å kunne få være et slikt sted alltid, gå på kino og se amerikanske filmer og lære noe om livet som jeg ikke visste!
Hun sluttet på realskolen, og moren skaffet henne plass som hospitant på Webber Douglas Academy of Dramatic Art i England et halvt år. Hun bodde på KFUK og var to år yngre enn de andre elevene. Liv løy på alderen, og hun løy også og sa hun gikk full teaterskole, ikke bare hospiterte. Dermed måtte hun late som om hun gikk på skolen klokka ni hver morgen, men tilbragte i stedet formiddagene på kino. Hun så ofte to–tre forestillinger i strekk, og det var ingen dårlig «skole» det heller. Etter det halve året fra jul til sommeren hadde ikke mor råd til å ha Liv som hospitant lenger. Hun dro hjem til Norge, søkte teaterskolen og regnet med å komme inn:
– Ettersom det var det eneste jeg ville og kunne, så trodde jeg nærmest at de bare ventet på meg! Sjokket var jo stort, da jeg midt i en monolog i Romeo og Julie, når hun tømmer giftbegeret, hører fra salen der nede: «Takk, det var nok!»
Liv kom ikke inn.
– Jeg tror nesten ingen sorg har vært så stor.
Liv ble værende i Oslo, hun hadde statistroller på ulike teatre og hun leste dikt hos Tore Foss. Han anbefalte henne til Gisle Straume, som på den tiden var teatersjef på Rogaland teater.18-årige Liv fikk rollen som Anne Frank, og karrieren var i gang. Snart ville «alle» ha Liv. Hun spilte i Hamlet, i Kongsemnerne og Kristin Lavransdatter. Filmdebuten var i Edith Calmars Ung flukt i 1959. Hennes utdannelse ble dermed direkte på scenegulvet eller foran filmkamera.
– Det å ikke ha tatt en eksamen, det har fulgt meg. Jeg har komplekser for det og kan være redd for å uttale meg. Det er bra å ha en utdannelse og en viten før en kaster seg ut i livet.
Liv sier hun var heldig og berømmer sine sjefer for hvordan de har tatt vare på henne og gitt henne gode råd og gode roller. Hun sier hun har aldri opplevd å bli forsøkt utnyttet som kvinne:
– Når jeg ser tilbake, har det vært menn som har beskyttet meg, passet på meg og gitt meg oppgaver. Det gjelder både på teater, og det gjelder film, på Broadway, ja i alle sammenhenger. Fordi jeg mistet faren min da jeg var seks år, så har jeg en følelse av at det er han som har sendt meg disse «fedrene mine». Jeg tenker litt barnslig sånn.
Hun ble kjent med Ingmar Bergman gjennom venninnen og kollegaen Bibi Andersson, og Livs første Bergman-rolle var i Persona, et modernistisk drama som høstet strålende kritikker. Filmen kom ut i 1965 og ble Livs store internasjonale gjennombrudd. Det ble innledningen på et langt og kreativt samarbeid, først som par, senere som nære arbeidskamerater.
De ble tidlig samboere og fikk datteren Linn i 1966. Det vakte litt oppstandelse, da begge var gift på hver sin kant. Det ble mange felles filmprosjekter, men det er Jan Troells Utvandrerne og Innvandrerne, basert på Vilhelm Mobergs romaner, Liv tenker tilbake på med særlig glede:
– Jeg synes filmene var så utrolig vakre, og det var en så fin tid. Vi var en liten trupp under innspillingen i Småland,og i Minnesota, og alle hadde med barna sine.
I 1992 regisserte Liv sin første film, Sofie, som hun også skrev manus til. Hun har hatt flere store suksesser som filmregissør, ikke minst hennes versjon av Kristin Lavransdatter ble en publikumssuksess.
Liv har ikke alltid blitt behandlet likt med mannlige kolleger når det kommer til lønn. Ved et norsk teater fikk hun dårligere betalt enn en kollega som begynte samtidig med henne, og hun spurte hvorfor:
– «Han er jo forsørger», var svaret. Og jeg hadde liksom ikke ord for å si at det var jo jeg også. Og jeg hadde heller ingen kone som stelte hjemme, så egentlig hadde jeg jo behov for mere penger!
Fra hun var 18 år og spilte i Anne Frank, har hun forsørget seg selv.
– Jeg har hatt min tid hvor jeg har tjent masse penger, men jeg har også hatt min tid hvor jeg ikke tjente masse penger og likevel forsørget meg selv og min datter. Det er jeg stolt av. Det tror jeg gir kvinner en mye større stolthet enn det gir en mann, for heller ikke i dag er det en selvfølge.
Hun har av og til tenkt på hva slags mor hun hadde vært dersom hun hadde hatt et vanlig yrke:
– Det er ikke sikkert at jeg hadde blitt en annerledes mor. Jeg gjorde ikke alt det som står i bøkene, men på den annen side så har jeg ikke dårlig samvittighet, fordi jeg vet at jeg har vist mitt barn at det største som har hendt meg, er at jeg fikk bli mor. Og man er jo ikke lykkeligere enn hva ens barn er, sier Liv.
Selv om Liv og Linn flyttet fra Ingmar Bergman og Fårö da Linn bare var tre-fire år gammel, samarbeidet de tett, og kontakten holdt de livet ut. Som Bergman sa bare et par år før han døde:
«Fattar du inte det, Liv, du är ju min stradivarius!»
Uten Liv Ullmann ville neppe hans filmer hatt slik gjennomslagskraft.
[intervju (2009) fra 100 kvinner, Museumsforlaget 2015]