«I just don´t know what I´m supposed to be, you know. I tried being a writer, but I hate what I write. And I try taking pictures, but they´re so mediocre. Every girl goes through a photography phase. You know, like horses, take dumb pictures of your feet»
Charlotte i Lost in Translation (2003)
Egentlig hadde jeg tenkt å bli fotograf. Jeg hadde et Pentax K1000 speilreflekskamera og mørkerom med kjemikalier og rød lyspære i kjelleren. Jeg tror ikke jeg tok spesielt gode bilder, men mamma og pappa støttet uansett opp, og under juletreet i 1994 lå en coffee table bok som het A History Of Women Photographers. På den tiden likte jeg godt fotografiene til Annie Leibovitz, både de kitchy portrettene og sorthvitt bildene av foreldrene hennes med håret til alle kanter i sengen. Boken om de kvinnelige fotografene med fjeset til en alvorlig dame med dramatisk påtegnet øyebryn og malt munn på forsiden, satte jeg bare rett i bokhylla. Uten å titte på den.
En del år senere, i forbindelse med USA-lanseringen av min debutspillefilm Få meg på, for faen gjorde det fancy magasinet Lula et intervju. Et obligatorisk spørsmål var mine regissørforbilder. «Wes Anderson, Sofia Coppola, Spike Jonze, Eric Rohmer, François Truffaut, Milos Forman, Woody Allen, Roy Andersson», svarte jeg. Og jeg fikk oppfølgningsspørsmålet: «There´s only one woman on that list yet you fearlessly tackled female content. Are you looking for more brave female directing in the future?». Jeg svarer: «Yes! As a woman I obviously need cool female role models to look up to, as do young girls looking into the possibility of film (or arts) careers. To me great, talented actresses, comedians, authors, singers or photographers have been inspiring. Like Elaine in Seinfeld. She is just as bad-ass as Jerry, George and Kramer. And she is very funny.»
Jeg mener dette. Men jeg kjenner formuleringene er frempresset av det politisk korrekte spørsmålet. Det er så dobbelt. For, jeg vil gjerne ha en plass i et pent magasin om og for smarte kvinner, side om side med Lena Dunham, Vanessa Bruno, en Guggenheim-kurator og sjefen for Diors smykkedesign. På tykt papir, med smakfulle bilder og layout. Men jeg tenker egentlig ikke sånn. Jeg blir svett når noen blir kalt kvinnelig regissør eller kvinnelig fotograf, eller en film skal kalles kvinnefilm. At det skal være fokus på hvor mange kvinner det er foran eller bak kamera. Og at jeg, siden jeg altså er kvinne, helst skal ha kvinnelige forbilder. Kanskje spesielt fordi jeg har laget den filmen jeg har; en slags stillferdig feministfilm om en 15 år gammel jentes seksuelle oppvåkning i den innestengte vestlandsbygda Skoddeheimen. En liten kjærlighetshistorie, om den første forelskelsen i møte med kroppens første hormonelle orkan. Mest av alt en film om å få være den man er, og bli akseptert av omverden.
Jeg har et par røde ullsokker med snøkrystaller på. Kjøpt i London. Veldig gode sokker faktisk. Men de er altså røde, og tar litt stor plass, rent visuelt. Så når jeg har de på, er det med sko. Og da er det superviktig at det ikke blir noen glippe mellom bukse og sko. Ingen må se eller tro jeg er en rødstrømpe. Jeg vet dette er paranoid, men som Groucho Marx vil jeg ikke være medlem av en klubb som vil ha en som meg som medlem. Sitatet Woody Allen brukte i Annie Hall (1977). Jeg var sammen med en amerikansk jøde en gang som lignet nettopp en ung Woody Allen. Uten det høye hårfestet, men nevrotisk og morsom. En jul var jeg hos familien hans i New Jersey, og det var hjerteskjærende, for selv om de var vennlige, ville de jo ikke at sønnen deres skulle være sammen med en jente som ikke var jøde. En som ikke var velkommen i klubben deres.
Så er det popdronningen Madonna som fyller 55 senere i år. Hun har alltid vært der og er der fortsatt, ganske alene i sin liga. Jeg har aldri vært noen stor Madonna-fan. Ikke medlem av fanklubben. Jeg har True Blue på kassett og Music på CD. Jeg husker at jeg synes låta «Cherish» var fin når den kom i 1989 og jeg var 14. Og at venninnene mine ikke trodde meg. De mente jeg var ironisk og gjorde narr. Det gjorde jeg ikke. Jeg likte den. Favoritten min i katalogen hennes er «What it feels like for a girl»»fra Music (2000), den som åpner med Charlotte Gainsbourgs replikker fra filmen The Cement Garden:
«Girls can wear jeans and cut their hair short.
Wear shirts and boots ‘Cause it’s OK to be a boy.
But for a boy to look like a girl is degrading.
‘Cause you think that being a girl is degrading.
But secretly you’d love to know what it’s like, wouldn’t you?
What it feels like for a girl.»
Madonna synger om å være jente: myk og søt som et sukkertøy utenpå, sterk på innsiden, uten å vise det. Når hun skal åpne munnen for å si noe, og helst framstå som litt svak. Et slags refreng går: «Do you know what it feels like for a girl, in this world?»
Denne sangen kan knekke meg hvilken som helst god dag. Svakhet pipler frem til overflater med blanke øyne og klump i magen når Madonna setter ord på min selvforakt og skam. Dobbelheten jeg ikke forstår hvordan jeg skal håndtere ved å være kvinne, kvinnelig regissør og alt det medfører som jeg må forholde meg til.
For jeg tenkte ikke at jeg ved å lage Få meg på, for faen, skulle bli en slags omreisende talsperson på filmfestivaler som repeterte sitt mantra: Ung kvinnelig seksualitet er helt normalt! Det er ikke tabu! Som en vekkelsespredikant til et jublende publikum, som aldri sluttet å fortelle meg med inderlig oppriktighet hvor befriende de synes det var å se en oppvekstskildring fra en jentes perspektiv for engangs skyld. Hvor strålende det er at det går an å fremstille en kåt 15 år gammel jente som sårbar og tøff på en ærlig måte, uten å gjøre det spekulativt eller sensasjonelt. Som om folk ikke trodde det var mulig omtrent, siden det skjer så sjelden. På et tidspunkt fikk dette meg nesten til å spy og ikke orke mer. Men jeg skjønte at det er en mangelvare, dette blikket, og at det er noe verden vil ha og nærmest hungrer etter og er takknemlig for. Og at jeg også trenger det, i mitt liv. Så kan det virke en smule patetisk at responsen jeg blir mest glad for er voksne menn og mødre som blir rørt og gråter.
For tre år siden var den franske regissøren Claire Denis til stede ved en visning av hennes siste film 35 Shots Of Rum på Cinemateket i Oslo. Filmen var bra, men Claire Denis var briljant. Ikke frekk, men bestemt. Klar tale, ikke noe snikksnakk eller føleri. Gjennomtenkt. Et forbilde. Den kvelden dannet fire venninner og kolleger den eneste klubben jeg er medlem av: CDN – Claire Denis Nettverk. Vi prøver å leve opp til det vi tror er Claire Denis idealer, og når vi møtes spør vi oss selv hva hun ville gjort, sagt eller tenkt i en gitt situasjon. Litt tull, litt alvor og fint.
Et bilde jeg aldri har fått ut av hodet var på en skybar i Göteborg hvor vi plutselig oppdaget at samtlige av gjestene rundt oss hadde korte, halve armer med hender ut fra der albuen som oftest er. De satt der samlet med drinkene sine, sikkert fordi de var med i en forening for korte armer og nå var det samling i bånn. Masse individer med ulike perspektiver på livet, men med armene felles. Jeg har også hørt om en gruppereise for kortvokste til New York og Empire State Building. Jeg lurer på hvordan det føles å være medlem i den klubben, med armlengde eller høyde som kriterium.
Nylig flyttet jeg fra en leilighet til en annen. Jeg gikk gjennom alle mine eiendeler. Prøvde å kvitte meg med smått og stort jeg ikke trengte eller brukte. Gamle papirer, VHS-kassetter, bøker og LP-plater. Etter 18 år, dukket coffee table-boka A History Of Women Photographers opp igjen. Fortsatt uåpnet, aldri bladd i. Den hadde ikke gjort annen nytte enn å samle støv i nesten tjue år. Jeg klarte ikke å kaste den. Det ble som å kaste meg selv. Jeg prøvde å forestille meg hva Claire Denis ville gjort, hvordan hun ville forholdt seg til en sånn bok. Så henne for meg, med det kloke blikket og den lettere arrogante swungen franskmenn får når de snakker engelsk: «You should never judge a book by its cover. It´s the content inside that matters».
Artikkelen ble først publisert i filmtidsskriftet Z nr. 2/2013